Avogtil tror jeg at Gud ler av meg. Litt sånn godmodig, humrende i skjegget. Hehe tenker Han. Arnhild, hun skjønner visst ingenting...hehe. Neivel. Det stemmer sier jeg. Skjebnens ironi flirer meg i ansiktet, og Gud humrer. Tror jeg da. Jaja. Det er på tide å legge seg for unge piker. Jeg får satse på at den store livsvisdommen skal komme som en tyv om natten eller noe.

I mitt forsøk på å lansere meg selv; Arnhild, vil jeg si at det går sånn noenlunde greit. Jeg prøver jo å være slik som jeg egentlig er, men det er jammen ikke alltid så lett å vite hva som er meg, og hva som er noe annet.

Jeg blir stadig overrasket over hva jeg får meg til å tro at jeg er eller ikke er. Jeg vet jammen ikke om jeg er den jeg en gang var, eller om jeg noen gang har vært det. Og hvem eller hva var det jeg var før, viss jeg ikke var den jeg en gang var? Som 25 åring burde jeg sikkert vite bedre. Men det gjør jeg altså ikke. Jeg vet jammen ikke hva selveste Arnhild egentlig mener om noenting tydligvis. Urovekkende.

Før eller senere

Jeg er veldig god til dette:

Noen ganger tar jeg meg i å sitte og se på sone2 på TV. Helt uten at jeg vet det selv sitter jeg der og ser i vei, og prøver å løse dagens quiz, som går ut på å telle antall firkanter som er tegnet opp inni et kvadrat. Jeg tar gladlig imot tips fra den noe slibrige programlederen, som ganske sikkert egenhendig har konstruert den geniale quizen, og ser seg selv som ansvarlig for å opplyse resten av landets tilsynelatende TV-tittende befolkning om hvordan man kan sikre seg riktig antall firkanter ved å sende inn tre forskjellige svar.

En nøtt dette her. Jeg tar kvelden.

I dag har jeg vært 15 år igjen. Åh skrekk og pine. Takk for at jeg nu atter en gang nærmer meg 25. Jeg må si det forundrer meg at jeg sånn helt uten videre plutselig kan bli 15. Det er jo tross alt en del år siden nå. Men helt uten forvarsel var jeg altså 15 igjen. Skrekkelig. All ære til dagens 15 åringer som hele tiden er nødt til å være 15 år; dere har alle min ytterste medfølelse og sympati.

Nå skal det sies at jeg virkelig ikke tror at majoriteten av norges 15 åringer er så håpløse som jeg var da jeg var 15, men alikevel. Det er jo ikke noe særlig å være 15 egentlig. Jeg syns jeg kan si det. Jeg har tross alt prøvd å være 15 ganske nylig, og det var ikke noe å trakte etter.

Venterommet

Ufornuftens dronning

Det har seg slik at jeg stadig konkluderer med å være en ufornuftig sjel. På tross av min vestlandske bedehusoppvekst har jeg aldri vært noe særlig fornuftig. Jeg kjøper aldri ecco-sko, og har ikke regnklær. Ikke at det er noe å skryte av, nei tvert imot. Jeg bare sier det som det er. Jeg liker best trange små sko som helst skal være røde, og som ikke på noen måte er praktiske eller anvendelige.

Når dette er sagt, vil jeg tilføye at jeg lurer på om ufornuftigheten er i endring. Jeg har foreksempel begynnt å lese pensum. Skikkelig (noe som forsåvidt er vel og bra, og nødvendig ikke minst, men skrekkelig fornuftig). Og ang. regnklær, tror jeg virkelig at et skikkelig regnsett er anmarsj i forbindelse med min 25 års dag. I tillegg da, som en massiv prikk over i'en har jeg fått det for meg at jeg skal gå med sekk når jeg er nede i byen. Fordi det er praktisk! Herrlighet! Er det mulig?!

Er det slik at jeg er i ferd med å bli voksen og fornuftig? Er ufornuftens dager talte?

Jeg vet jammen ikke hva jeg synes om dette. For å være helt ærlig tror jeg ikke jeg er klar for å bli fornuftig ennå. Fornuften får vente. En god stund. Jeg må visst slutte å bruke sekk, før jeg lar fornuften få helt overtaket. Det ville bare ikke tatt seg ut.

Sykkel-hild. No more.

Jeg er en ypperlig syklist. Sånn i all beskjedenhet vil jeg våge å påstå at jeg sykler ganske bra. Jeg liker å sykle.

Likevel må jeg si at jeg ikke liker sykler. Og det av den enkle grunn at sykkelen min har punktert. Igjen. Jeg syns rett og slett at det å punktere i tide og utide er rimelig usympatisk, for ikke å snakke om unødvendig. Med fare for å bli litt vel personlig for internettet vil jeg bare si at jeg blir skikkelig sur, og jeg tror nesten jeg vil gå så langt som å si at jeg hater sykler som punkterer. De kan bare ha seg vekk og finne seg et annet sted å bo.

Hva har jeg lært av dette? Aldri å stole på sykler. Lunefulle sykler som rett og slett gir blanke. Nei, nok er nok. Heretter skal jeg bare gå. Overalt. Og det kan jo absolutt bli et problem.

Takk for meg.

Livets lyse sider

Nå som jeg har blitt en skikkelig vestkant-berte synes jeg det var på tide med et nytt og snobbete blogginnlegg. Eller, jeg skal prøve å ikke være så snobbete da, selv om det kan bli utfordrende siden jeg tross alt har flyttet til Frøen.

Frøen er ikke akkurat milevis fra folk, nei tvert imot. Den pulserende storbyens mest spennende lyskryss er bare et par steinkast unna denne lille grønne perlen i vest med det sjarmerende navnet Frøen. Kan det bli bedre? Ikke vet jeg.

Men altså, Majorstuen som man nesten kan kaste stein på fra Frøen, har så mangt å by på; Foruten trikkeskinner og høy lyskryss-faktor finner man butikker i fleng, 7-eleven, og deilig eksos og billarm. Hva er vel bedre enn å vandre gatelangs, kjøpe seg en pølse eller noe, og kanskje ende opp i foajeen på colosseum før en tar sykkelen fatt og trør seg hjem til Frøen?

Baksetet

Baksetet er ikke noe blivende sted. Baksetet er liksom litt sånn som kjellerstuen. Det store andrevalget. Altså, ikke der man ville oppholdt seg om man fikk velge fra øverste hylle. Ikke sant. Ant øverste hylle kan man vel si, selv om det er det jo ingen som sier. Baksetet seiler inn som en suveren 2.plass. Like bak forsetet. En mager trøst sier kanskje du. Enig sier jeg.

Ta plass og lukk dørene