Avogtil tror jeg at Gud ler av meg. Litt sånn godmodig, humrende i skjegget. Hehe tenker Han. Arnhild, hun skjønner visst ingenting...hehe. Neivel. Det stemmer sier jeg. Skjebnens ironi flirer meg i ansiktet, og Gud humrer. Tror jeg da. Jaja. Det er på tide å legge seg for unge piker. Jeg får satse på at den store livsvisdommen skal komme som en tyv om natten eller noe.

I mitt forsøk på å lansere meg selv; Arnhild, vil jeg si at det går sånn noenlunde greit. Jeg prøver jo å være slik som jeg egentlig er, men det er jammen ikke alltid så lett å vite hva som er meg, og hva som er noe annet.

Jeg blir stadig overrasket over hva jeg får meg til å tro at jeg er eller ikke er. Jeg vet jammen ikke om jeg er den jeg en gang var, eller om jeg noen gang har vært det. Og hvem eller hva var det jeg var før, viss jeg ikke var den jeg en gang var? Som 25 åring burde jeg sikkert vite bedre. Men det gjør jeg altså ikke. Jeg vet jammen ikke hva selveste Arnhild egentlig mener om noenting tydligvis. Urovekkende.

Før eller senere