blakk-Jack

Eller jeg heter jo ikke akkurat Jack. Og ikke er jeg blakk heller, sann i teorien. Men visakortet har mer eller mindre tatt en underlig vendig, og bestemt seg for a slutte a samarbeide i minibanken. Sa jeg er litt blakk da. Men ikke Jack. Det var a dra det litt vel langt. Jeg er jo fortsatt Arnhild. Blakk-Arnhild.

rapportlesing

pa kontoret¿Que pasó?
pa café

Jeg har nevnt dette med hundene tidligere. Jeg er tydligvis svart opptatt av hunder. Sann i utgangspunktet har jeg ikke bestemt meg om jeg er redd dem eller ikke, men pa generell basis klarer jeg med greit i forhold til hunder. Jeg skal ikke pasta at jeg elsker hunder som hopper og bjeffer og sikler, men sann ellers sa, ja. Helt okei liksom.

Problemet er at hundene bjeffer noe sykt. Der gar jeg fri og frank, intetanende og naiv som vanlig, helt uforberedt pa at en hund skal komme til a stikke sin store kjeft ut fra et gjerde og gjo av hjertets lyst og behag. Og da mener jeg ikke et lite bjeff. Her er det snakk om skinnende hvite hoggtenner og ildrodt tannkjott, og et blol som kommer fra marg og lever.

Jeg konkluderer med at hundene her i landet ma ha en rar sans for humor, og at de klapper seg selv pa skulderen nar de klarer a skremme gringaer som gar gatelangs. Takk for den.

Buenos Aires

I buenos Aires er det en rekke ting som jeg virkelig skulle ha gjort, og noen av de tingene har jeg faktisk fatt med meg. Jeg kan nevne (i tilfeldig rekkefolge): Vandre gatelangs, danse tango, spise biff (jeg elsker biff tydligvis, litt overrasket over det egentlig), se pa mennesker som danser tango, spise toast, drikke verdens beste kaffe (hvertfall hvis man i utgangspunktet bor i Chile og ikke har drukket kaffe pa 2 mnd), ta taxi fordi det er sa billig og goy (uten a bli lurt! Bank i bordet), slenge i park, klippe haret, lete etter hotell, og sikkert mye annet rart som jeg ikke akkurat husker pa i farten.

Na skal det sies at planlegging av en ukes opphold i Buenos Aires pa mange mater sannsynligvis hadde vart en fordel. Men nar man er korttenkt og satser pa lykke og fromme kan det hende at noen av de tingene som man virkelig skulle ha gjort pa mange mater forblir ugjort. Men jeg ler av planlegging (for a toffe meg). Hva er vel livet uten (i tilfeldig rekkefolge): bomturer av diverse slag, fotballkamper som allerede er overstatt nar man kommer til stadion, bater til Uruguay som er fulle i en uke fremover, a finne ut at alle hotellene som var aktuelle er fulle hele pasken, stengte planetarium, danseskoler som ikke eksisterer og lukkede salsaklubber? Helt arlig sa hvet jeg ikke hvordan livet ville vart foruten, sa jeg skal ikke uttale meg, men jeg liker livet slik det er. Kanskje larer jeg med tiden. Det hadde jo i sa tilfelle sikkert vart bra.

Livet i Chile

Na har vi altsa bodd i Chillán i 2 uker, og praksisen er gang. Chillán er en ganske liten by som til tross for sitt kvadratiske gatesystem viser seg, for noen (les: meg), a vare ganske sa vanskelig a fa oversikt over. Jeg begynner a forsta at Chile er et land som er opptatt av a sysselsette sine innbyggere. Det er skrekkelig mye forskjellig kollektivtransport som gar pa kryss og tvers, med forskjellige fargekombinasjoner og et tallsystem som for noen (les: meg) er helt umulig a forsta seg pa. Men det er jo veldig bra da, at det yrer av busser og diverse biler og lignende som bare vil at vi skal sitte pa. Vi kommer oss alltid avgarde, i en eller annen retning...

Jeg tror at alle Chilenere har hund. En hund som forholder seg rolig og stille hele dagen, men som lever sitt liv i nattens mulm og morke, da hele dagens aggresjon og/eller frustrasjon far sitt utlop gjennom a bjeffe og ule. Sjarmerende.

Siden sist har jeg blitt tante til 100 ville barn, spilt mer fortball enn jeg har gjort de siste 10 arene til sammen, badet i varme kilder, vart pa 2500 moh, last meg ute av huset og vart hos lassmeden opptil flere ganger, begynt a like tomat, og kjopt meg en trist liten mp3 spiller som plaster pa saret for min fortapte ipod som na forhapentlig lever livet hos en heldig Chilener som kan kose seg med Odd Nordstoga og Imogen Heap...

Livet i Chile er altsa, for en blaoyd og naiv gringa, ganske morsomt.