Det e vel sånn det e. Studiedagar e liksom te for frustrasjon og ineffektivitet. Sånn at eg seinare i livet ska forstå at sånnher går det ikkje an å holda på i lengden. Så når eg ser tilbake på studietidå vil eg riva meg i håret og tenka; "Søren heller! eg sløste vekk alle lesedagane mine på tull og tøys! Sus og dus!"
.
Men for all del. Sosionomstudiet e veldigt interessant. Eg syns det. Virkeligt. Det e bare at den store lesemotivasjonen ikkje har komt heilt til overflaten. Ennå. Den ligge vel der latent ein plass i den store underbevisstheten. Samen med alt det andra eg kan og vil, men som eg ikkje vett om. Hm. Veldigt filosofisk eg blei.
.
I mårå komme ein nye dag. Ikkje akkurat med blanke ark og fargestiftar, men heller ei heile bokhylla full av bøker med ark som e langt fra blanke, men fulle av ord og heilt uten fargar. Faren for at bøkene vil stå lika pynteligt i hyllå si i mårå som di har gjort i dag, e overhengande til stede merke eg... Eg får heller riva meg i håret når eg e 40 og ikkje syns at eg leste nok i mine ungdoms år. For et skrekksenario: 40 år, fotformsko, lilla sosionomsjal og hår som står te alle kanter pga frustrasjon over min egen utilstrekkelighet som student. Kjære tid. I mårå ska eg jammen legga meg i selen og vær strukturert. Tror eg.
Frustrasjon har fått et ansikt.