Jeg forflytter meg en del for tiden. Na foreksempel, er jeg pa Costa Rica. Vart beinharde dreamteam er atter en gang et salgs offer for var egen mangel pa planlegging, og dagen for ankomst oppdaget vi at det faktisk er regntid pa Costa Rica, og solen kun titter frem nar den syns det passer. Kanskje en time hver dag. Alle store planer om a bli skrekkelig brun har blitt utsatt til neste uke. Da skal vi til Cuba. Ikke vet jeg, men sikre kilder sier at dpa Cuba er det sol. Og ikke regn. Men det er varmt her da. For all del. Skikkelig varmt. Alle luer og lamagensre flyter rundt i sekken i et deilig virvarr, og jeg kjoper ukritisk nye bikinier som i en rus av varme og palmesus.

Sann ellers foler jeg ikke jeg kan si sa skrekkelig mye om Costa Rica enna. Vi er pa en svart strand av lavastein eller noe pa vestkysten, etter anbefaling fra en taxisjafor, selv om vi egentlig hadde tenkt oss til ost for a bade i det Caribiske hav. Men det Caribiske hav far vente. I morgen har vi tenkt a beskue aper mens vi er pa canopy (eller noe slikt), ogsa spiser vi skikkelig mye pannekaker med sirup pa, og drikker cola light. Tross alt.

Og ps. Her er det skikkelig mye amerikanere. Vilt mange. De har visst sommerferie, sa da reiser de tydligvis til Costa Rica. De labber rundt og snakker skrekkelig amerikansk og vi ler av dem. Huff sa frekt. men det er helt sant. Vi ler og ler av amerikanere som ikke kan spansk, ogsa gir vi oss slev massevis av plusspoeng siden vi faktisk kan spansk. Skrekkelig usympatisk, men desverre helt sant. Na skal jeg liksom sole meg. Hadet sa lenge.

Jeg er i Peru da. Og det er jammen ikke verst. Jeg sitter rett og slett her, veldig hoyt over havet (husker ikke, ca sann 3-4000 m eller noe) og fryser. Ja, for det er veldig kaldt i Peru. Fordi det er vinter. Pluss hoydemetrene da. Tenke seg til. Men utenom frysingen da, sa er livet i Peru til a anbefale. Hvis du har svimlende mye penger, eller er fodt i Norge vel og merke, noe som forsavidt er det samme. Er du i denne kategorien (mot all formodning), kan du leve det gode liv i Peru. I tillegg vil jeg si at det er et par hakk mindre belastende a vare blaoyd og naiv her enn i Chile. Eller kanskje bare blaoyd. Naiviteten er det vere med nar jeg tenker meg om. Det lonner seg jo egentlig aldri a vare naiv, sa det har jeg tenkt a legge av meg da. Men tilbake til Peru. I Peru er det veldig pent, og skrekkelig mye indianerruiner rundt hver en sving, og ponchoer i alle fasonger. Og gensere med lamaer pa. Og andre ting med lamaer pa. De liker lamaer her i Peru. Det er jeg sikker pa.

En annen kuriositet er elektriske dusjer. Fristelsen for a ta en dusj i ny og ne blir straks dempet nar utallige ledinger er plantet inn i dusjhodet, og det gnistrer fargesprakende nar vannet skrues pa. Det hele gar ganke smertefritt for seg, sa lenge man ikke er for hoy, eller kommer borti noe av metall mens man dusjer. Som foreksempel kaldvannskranen. Jeg skal med andre ord dusje skikkelig mye nar jeg kommer hjem. For a ta igjen det forsomte. Men na skal jeg stikke. Gjett hva jeg skal i morgen da?

Machupicchu.

Frk.Inkakola og ruin

Passende til det foregaende, vil man omtale seg selv som "man" i denne teksten. Bade for ens egen distansering og kanskje for alle andres del. Man vet ikke dette, siden man nesten ikke vet hvem som skriver eller hvem "man" er, eller om det i det hele tatt dreier seg om virkelige eller fiktive personer. Dette vil vare helt umulig a vite, i og med at dette er en tekst som kun beveger seg pa en generell basis, og ikke avslorer de omtaltes eventuelle identiteter. Lykke til.

Nar man skal ta farvel foreksempel (hypotetisk sett selvfolgelig), kan det vise seg at man reagerer forskjellig. Noen vil kanskje foretrekke lange smertefulle avskjeder med tarer og snorr, der man kanskje star og ser pa hverandre i flere minutter uten a ha noe a si, med oyne breddfulle av tarer, mens man tenker de verste tankene man tenke seg kan. Pa en annen side kan det hende at man rett og slett ikke er sa sentimental, og syns det hele er fint og greit. Man kan ogsa ta det hele med fatning og tenke at det finnes verre ting her i verden, og kanskje rett og slett ha andre ting a tenke pa til tross for stundens uunngaelige alvor. Eller det kan vise seg at man rett og slett ikke var sa glad i avskjeder i det hele tatt, og pa et eller annet mystisk vis prover a inbille seg at om man ikke tenker triste tanker, og later som at man ikke er sa sentimental som man egentlig er, sa vil det hele renne ut i sanden eller noe. Sistnevnte er jo utvilsomt litt naiv, og det vil vise seg at man burde lart av sine erfaringer, eller lest mere Schulman eller noe, og visst at avskjeder ikke er noe morsomt, og at man ikke akkurat kan late som ingenting nar tarene helt uten mening melder sin uinviterte ankomst og gjor det hele enda verre.

Til hvem det enn matte annga; lykke til med fremtidige eventuelle avskjeder. Det kan jo komme til a utarte seg svart forskjellig. Tydligvis.

Bitter-sweet symphony

Siste dag i praksis.

Handy-hild