Passende til det foregaende, vil man omtale seg selv som "man" i denne teksten. Bade for ens egen distansering og kanskje for alle andres del. Man vet ikke dette, siden man nesten ikke vet hvem som skriver eller hvem "man" er, eller om det i det hele tatt dreier seg om virkelige eller fiktive personer. Dette vil vare helt umulig a vite, i og med at dette er en tekst som kun beveger seg pa en generell basis, og ikke avslorer de omtaltes eventuelle identiteter. Lykke til.

Nar man skal ta farvel foreksempel (hypotetisk sett selvfolgelig), kan det vise seg at man reagerer forskjellig. Noen vil kanskje foretrekke lange smertefulle avskjeder med tarer og snorr, der man kanskje star og ser pa hverandre i flere minutter uten a ha noe a si, med oyne breddfulle av tarer, mens man tenker de verste tankene man tenke seg kan. Pa en annen side kan det hende at man rett og slett ikke er sa sentimental, og syns det hele er fint og greit. Man kan ogsa ta det hele med fatning og tenke at det finnes verre ting her i verden, og kanskje rett og slett ha andre ting a tenke pa til tross for stundens uunngaelige alvor. Eller det kan vise seg at man rett og slett ikke var sa glad i avskjeder i det hele tatt, og pa et eller annet mystisk vis prover a inbille seg at om man ikke tenker triste tanker, og later som at man ikke er sa sentimental som man egentlig er, sa vil det hele renne ut i sanden eller noe. Sistnevnte er jo utvilsomt litt naiv, og det vil vise seg at man burde lart av sine erfaringer, eller lest mere Schulman eller noe, og visst at avskjeder ikke er noe morsomt, og at man ikke akkurat kan late som ingenting nar tarene helt uten mening melder sin uinviterte ankomst og gjor det hele enda verre.

Til hvem det enn matte annga; lykke til med fremtidige eventuelle avskjeder. Det kan jo komme til a utarte seg svart forskjellig. Tydligvis.