Det er sa mangt a si om Cuba. Men jeg innser at jeg kommer til kort, og kommer til a bite for mye og skyte for hoyt hvis jeg begir meg ut pa a si sa mangt, derfor skal jeg bare si litt. Som den lille skapkommunisten jeg er, er det ganske festlig a vare pa Cuba. Det er litt festlig at et land som i mine rode oyne oppforer seg sa politisk korrekt som mulig er (litt i overkant, jeg ser den), samtidig har et helt vilt kvinnesyn. Etter snart 6 maneder i soramerika skjonner jeg jo at mannsjavenismen lever sine glade dager bade her og der, men man skulle jo tro at en del av den ultrarode politikken pa Cuba ville ha et par rode stromper i tillegg. Og det kan jo hende det er det her. Jeg skal ikke akkurat late som jeg vet sa skrekkelig mye om kvinnesakspolitikk pa Cuba, det ville vare overmodig av meg. Men erfaringen tilsier at den eventuelle rodstrompen midt oppi all kommunismen ikke akkurat har hatt like stor gjennomslagskraft som visse andre politikere i dette landet.

Sann ellers kan jeg melde at det ikke finnes spor etter noen amerikanere, men at det stadig dukker opp nordmenn i forskjellige utgaver. Sa soler vi oss hele dagen og danser salsa om natten og gleder oss til a komme hjem til gode gamle Norge, der solen tilsynelatende alltid skinner og gresset er gront og furet og varbitt og brunost og leverpostei og havets bryn og hvite skjar og fiaskevar og binders.