Skal si jeg er en ivrig blogger. Uansett. Jeg vil bare opplyse dere hjemme om at det a vare i utlandet er akkurat slik som dere tror. Ikke sant. Alle spadommene om et utenlandsopphold stemmer sa langt. Jeg kjenner at jeg star i fare for a bli i overkant av generaliserende her, men det er helt greit syns jeg.

Jeg kan foreksempel si at det er frustrerende at jeg ikke kan uttrykke meg tilstrekkelig pa spansk, og ikke forsta hva som blir sagt. Alt gar litt seint her, og norsk punktlighetsfanatisme (er dette egentlig et ord lurer jeg pa?) eksisterer overhodet ikke. Guttene er sleskete og innpaslitne, bla oyne er mangelvare, og folk er vel sann pa generell basis litt rare. I likhet med alle andre ferske sosialarbeidere far jeg lyst til a ta med meg alle barna hjem og adoptere de, sannhet er relativt, og klasseskiller glimrer med sitt narvar. Og i stedet for a vare sosionom er jeg en hvit hoy utlending som ikke blir tatt seriost. Pluss en del andre ting da.

Og na skulle jeg gjerne avsluttet med a si at jeg tar dette med gnistrende ro, lener meg tilbake og observerer meg selv utenfra og konkluderer med at dette er dyrebar erfaring som jeg skal ta med meg og gjemme i mitt hjerte. Men jeg ma bare beklage og si at sa reflektert er jeg jammen ikke. Jeg er vel en parodi meg selv da. En frustrert student som ikkje skjonner baret av en fremmed kultur. Nar skal jeg lare? Jeg vet ikke. Kanskje senere.