Bagasjebåndet

Jeg bare sier det. Altså på flyplassen. Når du kommer av flyet og liksom går i en samlet flokk sammen med de andre fra flyet på vei til bagasjebåndet. Så går vi der side om side, skulder ved skulder. Vi tenker kanskje at vi ville redda hverandre dersom flyet datt ned osv, men flaks at vi slapp, for nå har vi jo landa og faren er over. Men så kommer vi til bagasjebåndet, og illusjonen av fellesskap og samhold smuldrer opp og blir til støv. Ja. Til støv. Eller røyk eller noe. For nå er det slutt på barmhjertighet og brorskap. Det eneste som gjelder er å ha en bredbeint stilling med hele fronten inntil bagasjebåndet. Helst så nært at båndet kjennes mot midtleggen, gjennom buksebeinet, slik at begge armene kan strekkes rett ut, direkte over båndet, og man kan være helt sikker på at kofferten ikke skal slippe unna i første runde. Det beste er gjerne også om hele familien har plass langs båndet. Både mor og far, søster og bror, onkel og tante og bestemor og bestefar og nieser og nevøer. Og da er det ikke så farlig med resten lenger. Nei nå driter vi i resten. De får seile sin egen sjø. Vi kom jo falktisk først til båndet, og rett skal være rett. Vi MÅ jo stå med buksebeinet inntil båndet, hallo liksom! vi kan jo ikke akkurat risikere at kofferten skal seile forbi mens vi løper om kapp med tiden og båndet og oss selv og resten av de som skal ha noe på båndet, og det er jo nesten alle, så vi driter i de andre. De har jo kommet seg velberget av flyet og livsfaren er over, og nå får de passe på seg sjæl. Synd for deg! roper de (inni seg) mens de bøyer seg i knærne og stryker håndflatene mot det varme båndet, og møter kofferten med et kjærlig klaps; hei hei, gamle ørn, her står jeg og redder deg fra en skjebnesvanger ekstrarunde på båndet.

Sånn er det faktisk. Livet. Alle monner drar liksom ikke i det hele tatt når man står der i ensom majestet 4-5 meter fra båndet uten sjans til å øyne en eneste koffert gjennom folkekaoset av buksebein og bagasjehysteri. Man har i det lengste tro på at menneskeheten skal innse at det hele er mye enklere dersom alle står 2 meter fra båndet og rolig kan gå fram og hente kofferten når man ser den kommer seilende der borte i første sving. Men nei. Illusjonens tid er forbi. Takk for meg.