Livet i Chile

Na har vi altsa bodd i Chillán i 2 uker, og praksisen er gang. Chillán er en ganske liten by som til tross for sitt kvadratiske gatesystem viser seg, for noen (les: meg), a vare ganske sa vanskelig a fa oversikt over. Jeg begynner a forsta at Chile er et land som er opptatt av a sysselsette sine innbyggere. Det er skrekkelig mye forskjellig kollektivtransport som gar pa kryss og tvers, med forskjellige fargekombinasjoner og et tallsystem som for noen (les: meg) er helt umulig a forsta seg pa. Men det er jo veldig bra da, at det yrer av busser og diverse biler og lignende som bare vil at vi skal sitte pa. Vi kommer oss alltid avgarde, i en eller annen retning...

Jeg tror at alle Chilenere har hund. En hund som forholder seg rolig og stille hele dagen, men som lever sitt liv i nattens mulm og morke, da hele dagens aggresjon og/eller frustrasjon far sitt utlop gjennom a bjeffe og ule. Sjarmerende.

Siden sist har jeg blitt tante til 100 ville barn, spilt mer fortball enn jeg har gjort de siste 10 arene til sammen, badet i varme kilder, vart pa 2500 moh, last meg ute av huset og vart hos lassmeden opptil flere ganger, begynt a like tomat, og kjopt meg en trist liten mp3 spiller som plaster pa saret for min fortapte ipod som na forhapentlig lever livet hos en heldig Chilener som kan kose seg med Odd Nordstoga og Imogen Heap...

Livet i Chile er altsa, for en blaoyd og naiv gringa, ganske morsomt.