Jeg har nevnt dette med hundene tidligere. Jeg er tydligvis svart opptatt av hunder. Sann i utgangspunktet har jeg ikke bestemt meg om jeg er redd dem eller ikke, men pa generell basis klarer jeg med greit i forhold til hunder. Jeg skal ikke pasta at jeg elsker hunder som hopper og bjeffer og sikler, men sann ellers sa, ja. Helt okei liksom.

Problemet er at hundene bjeffer noe sykt. Der gar jeg fri og frank, intetanende og naiv som vanlig, helt uforberedt pa at en hund skal komme til a stikke sin store kjeft ut fra et gjerde og gjo av hjertets lyst og behag. Og da mener jeg ikke et lite bjeff. Her er det snakk om skinnende hvite hoggtenner og ildrodt tannkjott, og et blol som kommer fra marg og lever.

Jeg konkluderer med at hundene her i landet ma ha en rar sans for humor, og at de klapper seg selv pa skulderen nar de klarer a skremme gringaer som gar gatelangs. Takk for den.