Bagasjebåndet

Jeg bare sier det. Altså på flyplassen. Når du kommer av flyet og liksom går i en samlet flokk sammen med de andre fra flyet på vei til bagasjebåndet. Så går vi der side om side, skulder ved skulder. Vi tenker kanskje at vi ville redda hverandre dersom flyet datt ned osv, men flaks at vi slapp, for nå har vi jo landa og faren er over. Men så kommer vi til bagasjebåndet, og illusjonen av fellesskap og samhold smuldrer opp og blir til støv. Ja. Til støv. Eller røyk eller noe. For nå er det slutt på barmhjertighet og brorskap. Det eneste som gjelder er å ha en bredbeint stilling med hele fronten inntil bagasjebåndet. Helst så nært at båndet kjennes mot midtleggen, gjennom buksebeinet, slik at begge armene kan strekkes rett ut, direkte over båndet, og man kan være helt sikker på at kofferten ikke skal slippe unna i første runde. Det beste er gjerne også om hele familien har plass langs båndet. Både mor og far, søster og bror, onkel og tante og bestemor og bestefar og nieser og nevøer. Og da er det ikke så farlig med resten lenger. Nei nå driter vi i resten. De får seile sin egen sjø. Vi kom jo falktisk først til båndet, og rett skal være rett. Vi MÅ jo stå med buksebeinet inntil båndet, hallo liksom! vi kan jo ikke akkurat risikere at kofferten skal seile forbi mens vi løper om kapp med tiden og båndet og oss selv og resten av de som skal ha noe på båndet, og det er jo nesten alle, så vi driter i de andre. De har jo kommet seg velberget av flyet og livsfaren er over, og nå får de passe på seg sjæl. Synd for deg! roper de (inni seg) mens de bøyer seg i knærne og stryker håndflatene mot det varme båndet, og møter kofferten med et kjærlig klaps; hei hei, gamle ørn, her står jeg og redder deg fra en skjebnesvanger ekstrarunde på båndet.

Sånn er det faktisk. Livet. Alle monner drar liksom ikke i det hele tatt når man står der i ensom majestet 4-5 meter fra båndet uten sjans til å øyne en eneste koffert gjennom folkekaoset av buksebein og bagasjehysteri. Man har i det lengste tro på at menneskeheten skal innse at det hele er mye enklere dersom alle står 2 meter fra båndet og rolig kan gå fram og hente kofferten når man ser den kommer seilende der borte i første sving. Men nei. Illusjonens tid er forbi. Takk for meg.

Sonetter

Siden jeg har sluttet å blogge synes jeg det er på sin plass å opplyse om at eg har begynt å skive sonetter i stede. Bloggen ble litt for løsaktig for en sjangerrytterinne som megselv, så jeg har slått meg på sonettene da vettu. Åjada. Sonettene har ingen grenser når de først våkner til liv. Men hvem er det som leser sonetter? Jeg vet ikke. Jeg føler liksom at sonettemiljøet er litt smalt og vankelig å få innpass i, hvertfall hvis man sammenligner det med bloggemiljøet som står der med åpne armer og strekker seg utover det ganske internett. Det er faktisk kommet til et punkt der jeg vurderer å legge ned sonetteproduksjonen og heller være vanlig igjen. Jeg trives jo best med å være vanlig og leve i det fargerike fellesskapet og alt det der. Sonettene får legges på hylla, der de hører hjemme. Så får bloggen leve eller dø, slik som alle oss andre.

April

Dere kan si hva dere vil, men jeg liker ikke lange lyse aprilkvelder. Utrolig udefinerbart opplegg. Kaldt og masse vind og alt mulig, også skikkelig lange lyse kvelder med sol. Nei. Jeg liker det ikke. Klokka er jo snart hal åtte og det ser ikke ut til å bli mørkt på lenge ennå. Det hadde enda vært en ting hvis det var juni. I juni ja, da kan bare solen skinne og jorden blomstre alt den orker, men jeg synes ikke det passer i april. Det er for tidlig. Jeg er ikke klar.

rekord

Jeg skriver rett og slett for å slå min egen rekord. Personlig rekord. På bloggeinnleggfronten. Bare sjekk arkivet. Mars 2009 er sørenmeg den måneden med flest innlegg ever. Hvis vi regner med rekordinnlegget da. Og det gjør vi selvfølgelig. Vi er ikke akkurat vanskelige heller her inne på bloggen. Nei tvert imot. Vi er rause. Så gratuerer til meg selv, klapp på skulderen får jeg, og heder og ære. Men hva skal det så bety at bloggen har hatt denne renessansen? Jeg vet ikke. Men det ser ut for at jeg har fått et betydelig eksponeringsbehov i det siste. Jeg vet ikke hva det skal bety heller. Men en ting vet jeg. Og det er at jeg skriver bacheloroppgave, og plutselig har tid til allverdens.

Dagens sitat:

je je

-E.H.P.-

Dagens selvinnsikt

Jeg er en parodi på min egen stereotypi. Lykke til videre.

Folk

Jeg er veldig glad i folk. På generell basis. Folk er stort sett hyggeligere enn jeg tror, og ofte er de morsomme også. Men noen ganger, så blir jeg skrekkelig lei av de. For eksempel i frognerparken. Det er det bare hauger av folk. De er overalt, og kommer i store klumper, med barnevogner og diverse stæsj osv. Og jeg som bare ville ha en rolig tur i parken. Det kan jeg bare glemme. For folka er her. Hele gjengen. På likt. Også avløser de hverandre, så når noen er ferdige med å beskue monolitten, så kommer det bare nye horder av folk. Er det rart jeg blir lei, sier bare jeg. Så nå har jeg gjort det eneste fornuftige. Gått hjem og murt meg inne på frogner, der jeg hører hjemme, enn så lenge.

Dagens sitat

Det er ikke lett å vite hva man skal gjør,

når man ikke en gang vet hva man bør.

-Anders Knuten-

Jeg skjønner jo at denne bloggen har litt ymse funksjoner for meg. Jeg begynner så smått å innse at jeg blogger for å slippe å gjøre andre ting som er kjedelige og teite. Og det er kanskje ikke da man burde blogge akkurat, siden det som da blir forfattet ofte har en litt aggresiv og irritert undertone. Men jeg gjør det likevel. Lenge leve unnskyldningsbloggen.

Bachelorette

Siden jeg går på en litt vel rødstrømpete skole, har jeg valgt å kategorisere den avsluttende oppgaven som bachelorett-oppgaven. Ikke at det gjør det hele noe hyggeligere enn å kalle det bachelor egentlig. For all del. Jeg er forsåvidt ikke noe rødstrømpe heller, men det er vel etterdønningene fra kvinnedagen som påvirker meg.