Living my life without you, what can I do? Something is missing baby...

Eg har mista ipoden.

Lurt

Jeg vil bare fa meddele at chilenske taxisjaforer ikke verken har rent mel i posen eller noen andre steder. De skyr faktisk ingen midler for lure til seg en fet pris nar unge kvinner fra det kalde nord er i nod og ma ty til en taxi for a na bussen. Maken til frekkhet og ulumskheter har jeg knapt opplevd. Her er det faktisk snakk om a ha et eget takstameter for hvite mennesker. Hva gir du meg? Sjaforen gir seg ut for a vare en hederlig kar, men egentlig lyver han seg bade gron og bla og rod og alle andre farger man kan lyve seg til. Frekt? Ja.

P.S. Har store planer om a legge ut et bilde eller noe. Det hadde jo hevet bloggstandarden betraktelig.

Jeg skjonner jo at det a kalle denne bloggen en reiseblogg er a ta hardt i. Jeg er visst ikke den bloggeren jeg en gang var, og reisebloggen ser ut til a vare blandt di kjipeste av sitt slag. Hm. Men for a klamre meg fast til min forhenvarende bloggekarriare (eller noe), kommer det herved en oppdatering.

Livet i Chile viser seg a vare veldig bra. Jeg kan jo ikke akkurat tale for chilenerene da, men som norsk uvitende spanskstudent i Santiago vil jeg si at dette er et bra sted. Dagene gar sykt fort fordi vi er pa skolen heeeele dagen. Jeg som trodde at tiden som gramatikk-offer og analysering av setninger var over... Sa feil kan man ta. Akk og ve. Tror jeg er litt sprakforvirret. Drommer spanske verb om natten, og det som verre er. Satser pa at spansken skal renne ut av meg som en foss om sann ca en ukes tid. Lykke til til meg.

Vi gar pa en veldig goy skole med mennesker fra alle verdens hjorner, for a si det sann. Altsa utenom asia og afrika, men de andre hjornene da. Jeg mener, her far du mennesker i alle aldre, og fra nesten alle verdensdeler. Stort bedre kan det vel ikke bli (sett bort i fra at Asia og Afrika ikke er representert, jeg ser jo den). Sann utenom skolelivet prover vi a bli sykt flinke a danse salsa. Det viser seg a vare vanskelig fordi ingen danser salsa i Chile. Sa da danser vi reggaton i stedet. Tror det ma vare et chilensk fenomen. Latino-chile-disko. Jeg tror ikke at noen andre i hele verden danser reggaton egentlig. Sann sosialantropolog-messig er det sikkert veldig interessant, men jeg er jo ikke sosialantropolog akkurat, sa jeg syns bare at det er goy, og litt spesielt kanskje.

Bare en uke igjen i Santiago for det barer sorover til Chillán og praksis...! Haper livet i Norge er fint og flott:)

¡Hola!

Her sitter altsa jeg, en bondetuppe fra Rogaland pa andre siden av jordkloden, pa en svett liten internetcafe. Santiago er et blivende sted vil jeg vage a pasta, selv om ikke alt er som hjemme da selvfolgelig. Solen gar foreksempel feil vei, og det kan jo skape diverse problemer hvis man ikke er klar over det. Sann ellers er vi jo en litt oppsiktsvekkende delegasjon, bestaende av fire hvite jenter som fniser litt i overkant. Hvordan dette skal ga vil tiden vise, men sa langt har det ikke skapt noen nevneverdige problemer. Hvis noen var urolige.

Noe som jeg kanskje syns er litt vel spesielt er at TV´en til stadighet skruer seg pa helt av seg selv midt pa natten, og at vannkranen har en tendens til a skrue seg pa nar den syns det passer. Tror jeg skal la dette ligge til en senere anledning. Tiden er ute. ¡Adios!

Feber

Reisefeberen er herved ankommet. Den kom snikende i ettermiddag. Jeg satt her i stolen min, intetanende og uforberedt.

Jeg liker den ikke. Altså, feber i seg selv er jo ikke noe å trakte etter, så det sier seg vel selv. Men denne reisefeberen gjør meg ukonsentrert og stresset. Helt unødvendig sier nå jeg. Hva er poenget med å stresse seg opp? Ikke vet jeg. Men jeg gjør nå det likevel.

Så sitter jeg her da. Full av feber.

Frk.Nattevakt

Natten er jammen ikke enda ung. Såpass kan jeg fortelle dere. Natten har sett sine bedre dager, og går nå inn for landing. Jeg takker for meg, og ønsker dere alle hjertelig til lykke med fremtidig nattevåking. Jeg tror jeg melder pass altså.

Rapport

Juletradisjonen tro kan vi her på det glade vestland melde om 6 grader, stiv kuling og deilig regn. Jeg ligger tidvis og drar meg, og konsumerer diverse middager og annet kvess, som seg hør og bør når man kommer til seters for å gjøre seg fet. Kjønnsrollene glimrer med sitt nærvær her i Rakehuset, der mor til stadighet befinner seg ved kjøkkenbenken, mens far bærer ved og slikt. Far støvsuger forresten en hel del og vasker alle klærne, så bare glem det med kjønnsrollene egentlig. Sånn ellers tror jeg jeg er den samme som sist. Ferdig.

nattkvinnen

Selv om jeg i praksis nå er nattkvinnen, finner jeg det vanskelig å identifisere meg med henne. Jeg heier mer på kvelden enn natten. Kvelden vinner suverent i alle meningsmålinger, og natten seiler inn på en eventuell 2.plass. Sorri natt, men du er for kjedelig. Joda. Natten har uten tvil sin sjarm. Mystisk og stille og alt det der. Men så har det seg jo en gang slik at nattens sure bismak består i en uunngåelig tretthet. Natten kommer rett og slett litt dårlig ut av den enkle grunn å være skjebnesbestemt til å eksistere når den ganske befolkning tilsynelatende sover. Derav kjedelig. Natten taper. I hvert fall hvis man sammenligner med kvelden. Og det gjør man jo som kjent. Kjære natt. Jeg beklager å meddele at slaget er tapt. Kvelden har vunnet. Jeg konkluderer med å være en kveldskvinne, selv om det er det jo virkelig ingen som ville komme på å kalle noen kvinne.

nøtteskall

Jeg vet egentlig ikke hva som kan kvalifiseres til å trykkes inn i et nøtteskall, og som i den tilstand skal resultere i komprimert sannhet. Men jeg velger å tro at de tingene som kan plasseres i et nøtteskall (for det er jo så mangt) må være noe essensielt. Uansett hva det er. Bare det er essensielt. Hva nå enn det er som er det essensielle her i verden. Det skulle jeg for øvrig likt å visst. Men tilbake til nøtteskallet. Utgangspunktet for dette innlegget var å komme med en tilstandsrapport fra det vakre vestland, og da i form av et nøtteskall. Eller i et nøtteskall heter det vel. Men det viser seg, som så ofte ellers, at jeg kommer til kort allerede før jeg har begynt. Jeg tror jeg nøyer meg med å si at vestlandet er fint og flott, selv om det virkelig ikke klinger som nøtteskallinnhold. Jeg får ha bedre lykke neste gang.