Grill i brød

Denne helgen har grill i brød hatt sin renessanse i mitt liv. Ja, for det er en tid siden jeg hyppig inntok grill i brød for å stagge sulten og slippe å lage middag. Men så ble jeg jo så flink til alt mulig og spiste massevis av fisk og kli og havre. Begynnte å jobbe i NAV og jeg beg. nesten å jogge også. Men nu er det en ny tid. Det er et nytt år, og grill i brød går en ny vår i møte. I mitt liv. Jeg ville aldri våge å snakke om renessanse på andres vegne, så flink som jeg er. Eller var. Kanskje jeg skal begynne å spise massevis av grill i brød mens jeg snakkerpå andres vegne. Flinkhetens tid er passé. Velkommen med æra.

Bagasjebåndet

Jeg bare sier det. Altså på flyplassen. Når du kommer av flyet og liksom går i en samlet flokk sammen med de andre fra flyet på vei til bagasjebåndet. Så går vi der side om side, skulder ved skulder. Vi tenker kanskje at vi ville redda hverandre dersom flyet datt ned osv, men flaks at vi slapp, for nå har vi jo landa og faren er over. Men så kommer vi til bagasjebåndet, og illusjonen av fellesskap og samhold smuldrer opp og blir til støv. Ja. Til støv. Eller røyk eller noe. For nå er det slutt på barmhjertighet og brorskap. Det eneste som gjelder er å ha en bredbeint stilling med hele fronten inntil bagasjebåndet. Helst så nært at båndet kjennes mot midtleggen, gjennom buksebeinet, slik at begge armene kan strekkes rett ut, direkte over båndet, og man kan være helt sikker på at kofferten ikke skal slippe unna i første runde. Det beste er gjerne også om hele familien har plass langs båndet. Både mor og far, søster og bror, onkel og tante og bestemor og bestefar og nieser og nevøer. Og da er det ikke så farlig med resten lenger. Nei nå driter vi i resten. De får seile sin egen sjø. Vi kom jo falktisk først til båndet, og rett skal være rett. Vi MÅ jo stå med buksebeinet inntil båndet, hallo liksom! vi kan jo ikke akkurat risikere at kofferten skal seile forbi mens vi løper om kapp med tiden og båndet og oss selv og resten av de som skal ha noe på båndet, og det er jo nesten alle, så vi driter i de andre. De har jo kommet seg velberget av flyet og livsfaren er over, og nå får de passe på seg sjæl. Synd for deg! roper de (inni seg) mens de bøyer seg i knærne og stryker håndflatene mot det varme båndet, og møter kofferten med et kjærlig klaps; hei hei, gamle ørn, her står jeg og redder deg fra en skjebnesvanger ekstrarunde på båndet.

Sånn er det faktisk. Livet. Alle monner drar liksom ikke i det hele tatt når man står der i ensom majestet 4-5 meter fra båndet uten sjans til å øyne en eneste koffert gjennom folkekaoset av buksebein og bagasjehysteri. Man har i det lengste tro på at menneskeheten skal innse at det hele er mye enklere dersom alle står 2 meter fra båndet og rolig kan gå fram og hente kofferten når man ser den kommer seilende der borte i første sving. Men nei. Illusjonens tid er forbi. Takk for meg.

Sonetter

Siden jeg har sluttet å blogge synes jeg det er på sin plass å opplyse om at eg har begynt å skive sonetter i stede. Bloggen ble litt for løsaktig for en sjangerrytterinne som megselv, så jeg har slått meg på sonettene da vettu. Åjada. Sonettene har ingen grenser når de først våkner til liv. Men hvem er det som leser sonetter? Jeg vet ikke. Jeg føler liksom at sonettemiljøet er litt smalt og vankelig å få innpass i, hvertfall hvis man sammenligner det med bloggemiljøet som står der med åpne armer og strekker seg utover det ganske internett. Det er faktisk kommet til et punkt der jeg vurderer å legge ned sonetteproduksjonen og heller være vanlig igjen. Jeg trives jo best med å være vanlig og leve i det fargerike fellesskapet og alt det der. Sonettene får legges på hylla, der de hører hjemme. Så får bloggen leve eller dø, slik som alle oss andre.

Helt

Jeg føler dette er dagen for en ny helt på bloggen. 90-tallet er tydeligvis best på helter, og her har dere en sann helt. Ganske i tråd med alle sosionomiske tilbøyeligheter og sosialistiske flaggborger, stjeler han fra de rike, og gir til de fattige. Lenge leve.


Jeg aner en viss likhet med denne helten og forrige helt. 90-tallet er god på helter, men litt dårlige på distinksjon.

April

Dere kan si hva dere vil, men jeg liker ikke lange lyse aprilkvelder. Utrolig udefinerbart opplegg. Kaldt og masse vind og alt mulig, også skikkelig lange lyse kvelder med sol. Nei. Jeg liker det ikke. Klokka er jo snart hal åtte og det ser ikke ut til å bli mørkt på lenge ennå. Det hadde enda vært en ting hvis det var juni. I juni ja, da kan bare solen skinne og jorden blomstre alt den orker, men jeg synes ikke det passer i april. Det er for tidlig. Jeg er ikke klar.

Helt-hild

Jeg har nettopp sett Braveheart for første gang i mitt liv. Eller, hva skal jeg si. Jeg har jo virkelig ikke sett hele filmen. Jeg har vel stort sett sittet med hendene foran øynene og glimtet litt bortpå et lite hjørne av skjermen for å "følge med". Ja. Men det jeg vil fram til her, det er at dette er jo en veldig flott film. Men det visste dere jo, for dere så den sikkert i 1993 eller noe. Neste poeng er altså, at jeg er et lett bytte. Jeg bare faller pladask for fioliner og kirkeklokker og grønt gress og sleipinger og snillinger og alt annet som hollywood kan trylle frem. Og for en helt! Hvilken helt! Hvem er det som ikke vil gifte seg med Mel Gibson? Jeg vet ikke. Ikke at jeg hadde tenkt å gifte meg med han sånn i utgangspunktet. Men i skrivende stund ser jeg ingen bedre uvei på gifteriet, så da blir det nok han. Jeje. Kanskje jeg revurder i morgen. Hvem vet.

Ikke sant. Det er akkurat det jeg mener. Jeg er prototypen. Jeg sluker det rått. Alt sammen. Det er litt urovekkende. Ikke så veldig, men litt. Hvor blir det av realisten Arnhild? Eksisterer hun overhodet? Vanskelig å si. Veldig vanskelig.

Helt. Med fiolinplayback.

rekord

Jeg skriver rett og slett for å slå min egen rekord. Personlig rekord. På bloggeinnleggfronten. Bare sjekk arkivet. Mars 2009 er sørenmeg den måneden med flest innlegg ever. Hvis vi regner med rekordinnlegget da. Og det gjør vi selvfølgelig. Vi er ikke akkurat vanskelige heller her inne på bloggen. Nei tvert imot. Vi er rause. Så gratuerer til meg selv, klapp på skulderen får jeg, og heder og ære. Men hva skal det så bety at bloggen har hatt denne renessansen? Jeg vet ikke. Men det ser ut for at jeg har fått et betydelig eksponeringsbehov i det siste. Jeg vet ikke hva det skal bety heller. Men en ting vet jeg. Og det er at jeg skriver bacheloroppgave, og plutselig har tid til allverdens.

Dagens sitat:

je je

-E.H.P.-

Dagens selvinnsikt

Jeg er en parodi på min egen stereotypi. Lykke til videre.

Folk

Jeg er veldig glad i folk. På generell basis. Folk er stort sett hyggeligere enn jeg tror, og ofte er de morsomme også. Men noen ganger, så blir jeg skrekkelig lei av de. For eksempel i frognerparken. Det er det bare hauger av folk. De er overalt, og kommer i store klumper, med barnevogner og diverse stæsj osv. Og jeg som bare ville ha en rolig tur i parken. Det kan jeg bare glemme. For folka er her. Hele gjengen. På likt. Også avløser de hverandre, så når noen er ferdige med å beskue monolitten, så kommer det bare nye horder av folk. Er det rart jeg blir lei, sier bare jeg. Så nå har jeg gjort det eneste fornuftige. Gått hjem og murt meg inne på frogner, der jeg hører hjemme, enn så lenge.