Jeg sitter her da og utsetter a skrive eksamen. Jeg er skikkelig flink til a utsette. Jeg sitter her og utsetter og utsetter og det gar stralende. Ikke noe problem. Deilig utsettelse. Bekymringslos utsettelse. Behagelig utsettelse. Det eneste minuset med utsettelsen er jo at den ikke varer evig.

I gar hadde jeg et innfall om jeg heller skulle bli DJ slik at jeg slapp a skrive oppgaver. Det ble ikke tatt vel imot i den norske leiren. Jeg ble uglesett og forstod at det var ingen som ville hatt meg som DJ verken her eller der. Men jeg innser jo at dette var et noe overildt (overildt? er det det det heter eller?) innfall. Sa jeg far vel bli sosionom alikevel da. Etter utsettelsen da selvfolgelig.

Fornuft

Jeg innser jo at det virker som vi ikke gjor noe fornuftig her borte i Chile. Men det stemmer altsa ikke, for a ha det pa det rene. Til tider er vi skrekkelig fornuftige, og sitter inne hele dagen lang og gjor fornuftige ting og tenker fornuftige tanker. Sa gar vi pa jobb og er fornuftige der ogsa. Vi kler oss i fornuftige klar og sitter fornuftig rett opp og ned mens vi grubler over fornuftige saker, og kommer frem til fornuftige konklusjoner. Vi ser pa hverandre med fornuftige blikk, og sier fornuftige ord. Det fornuftige gror. For a si det sann.

Dette med fornuften kunne absolutt hatt sa mangt for seg hvis bare noen hadde lagt merke til det. Litt verre er det nar man sitter der og er fornuftig helt uten at noen i det hele tatt merker det, eller setter pris pa all fronuftigheten. For det viser seg, etter 2.5 mander i praksis, at fornuftigheten kommer helt til kort nar den skal konkurrere med hvit hud og bla oyne. Man skulle jo kanskje tro at fornuftighet var internasjonalt, og apenlyst for det blotte oye, men sann er det altsa ikke.

Jeg hadde tenkt meg en skikkelig saftig avslutning her, men det ser ikke ut for at jeg kommer pa noe fornuftig. Kanskje er det den hvite huden min som har gatt meg til hodet.

Alle er jo sa opptatt av at alt er sa annerledes i utlandet. Jeg ogsa, for all del. I tillegg skal man lare sa mangt, om seg selv og andre og livet og slikt. Jeg er jo helt apenlyst i en eller annen lareprosess som ingen kan sette fingeren pa, og nar jeg omsider kommer hjem er jeg sikkert sa lur at dere ikke kommer til a kjenne meg igjen. Men sa er det en del ting da, som viser seg a vare slik som de alltid har vart. De tingene som jeg kanskje trodde utlandet skulle hamle opp med, og som jeg hapte jeg skulle slippe a ta med meg til Norge igjen, viser seg a vare vanskelige a fa has pa.

Kanskje er jeg omsider i mitt rette element, hvem vet, men jeg erfarer stadig at mitt litt vel fyrige eller skal man kanskje si latinske temperament forstyrrer en ellers ganske sa harmonisk hverdag. Med den evige faren om a bli litt vel personlig for internettet kan jeg beklageligvis meddele at hissigheten pa ingen mate har dempet seg i lopet av disse mandedene, snarere tvert imot. De andre jentene har derfor blitt enige om at jeg ikke kan gifte meg med en mann som har vapen i hus. For alles del. Jeg synes jo det var litt trist siden jeg da ma innsnevre utvalget av menn til de som ikke vil ga pa jakt. Men sann er na engang livet.

En annen ting er at jeg fortsatt ikke har noen som helst sans for systemer. Jeg klarer ikke a ga systematisk til verks. Noensinne. Ikke ser jeg systemer i saker og ting, og enda mindre har jeg evnen til a lage systemer selv. Dette resulteter selvsagt i et noe uryddig liv. Jeg syns jo at jeg klarer meg helt greit, for all del, men det kan jo vare en utfordring for omgivelsene, jeg ser jo den.

For a ga litt bort i fra blottleggelsen av mine negative sider, kan jeg meddele at det har blitt host (altsa arstiden) her borte. Na har jeg stort sett pa meg alle ullklarne pa en gang, samtidig som det blaser friskt inn gjennom alle glugger i huset. Vi hoster om kapp og spiser rare sugetabeletter fra apoteket. Sann ellers har vi fatt lus i hus, og noen er jo som kjent mer hysteriske enn andre og har sprayet hele huset med loppespray. Flaks at jeg er tett i nesen. Haper dere har det deilig der hjemme.

Faser

Kulturdiskusjonene er heftige og hyppige i den norske leiren for tiden. Det har na blitt sa ille at vi har beg med hoytlesing fra pensumboker for a plassere oss selv i en eller annen fase av utenlandsoppholdet, for i alle fall a ha noe handfast a klamre oss fast til.

Hvor hanfaste disse fasene er, vil jeg ikke vedde verken liv eller penger pa, siden det ettertrykkeligf presiseres at fasene glir over i hverandre. Det vil da altsa bety, for oss norske piker, at vi ikke en gang hvet hvilken fase vi befinner oss i, og da heller ikke hvet hva den fasen ville anbefale at vi drev med.

Siden fasene tydligvis svikter, sitter vi da igjen med heftighet og hyppighet. Noen (jeg) river seg i haret og blir hoylytte og dramatiske, mens andre, av en litt roligere natur, noyer seg med et hjertesukk over pulverkaffeen. Kultur diskusjonene gar sin forutsigbare gang og ender vel en gang nar vi ankommer fase 6. Har jeg hort.

Skal si jeg er en ivrig blogger. Uansett. Jeg vil bare opplyse dere hjemme om at det a vare i utlandet er akkurat slik som dere tror. Ikke sant. Alle spadommene om et utenlandsopphold stemmer sa langt. Jeg kjenner at jeg star i fare for a bli i overkant av generaliserende her, men det er helt greit syns jeg.

Jeg kan foreksempel si at det er frustrerende at jeg ikke kan uttrykke meg tilstrekkelig pa spansk, og ikke forsta hva som blir sagt. Alt gar litt seint her, og norsk punktlighetsfanatisme (er dette egentlig et ord lurer jeg pa?) eksisterer overhodet ikke. Guttene er sleskete og innpaslitne, bla oyne er mangelvare, og folk er vel sann pa generell basis litt rare. I likhet med alle andre ferske sosialarbeidere far jeg lyst til a ta med meg alle barna hjem og adoptere de, sannhet er relativt, og klasseskiller glimrer med sitt narvar. Og i stedet for a vare sosionom er jeg en hvit hoy utlending som ikke blir tatt seriost. Pluss en del andre ting da.

Og na skulle jeg gjerne avsluttet med a si at jeg tar dette med gnistrende ro, lener meg tilbake og observerer meg selv utenfra og konkluderer med at dette er dyrebar erfaring som jeg skal ta med meg og gjemme i mitt hjerte. Men jeg ma bare beklage og si at sa reflektert er jeg jammen ikke. Jeg er vel en parodi meg selv da. En frustrert student som ikkje skjonner baret av en fremmed kultur. Nar skal jeg lare? Jeg vet ikke. Kanskje senere.