Frk.Nattevakt

Natten er jammen ikke enda ung. Såpass kan jeg fortelle dere. Natten har sett sine bedre dager, og går nå inn for landing. Jeg takker for meg, og ønsker dere alle hjertelig til lykke med fremtidig nattevåking. Jeg tror jeg melder pass altså.

Rapport

Juletradisjonen tro kan vi her på det glade vestland melde om 6 grader, stiv kuling og deilig regn. Jeg ligger tidvis og drar meg, og konsumerer diverse middager og annet kvess, som seg hør og bør når man kommer til seters for å gjøre seg fet. Kjønnsrollene glimrer med sitt nærvær her i Rakehuset, der mor til stadighet befinner seg ved kjøkkenbenken, mens far bærer ved og slikt. Far støvsuger forresten en hel del og vasker alle klærne, så bare glem det med kjønnsrollene egentlig. Sånn ellers tror jeg jeg er den samme som sist. Ferdig.

nattkvinnen

Selv om jeg i praksis nå er nattkvinnen, finner jeg det vanskelig å identifisere meg med henne. Jeg heier mer på kvelden enn natten. Kvelden vinner suverent i alle meningsmålinger, og natten seiler inn på en eventuell 2.plass. Sorri natt, men du er for kjedelig. Joda. Natten har uten tvil sin sjarm. Mystisk og stille og alt det der. Men så har det seg jo en gang slik at nattens sure bismak består i en uunngåelig tretthet. Natten kommer rett og slett litt dårlig ut av den enkle grunn å være skjebnesbestemt til å eksistere når den ganske befolkning tilsynelatende sover. Derav kjedelig. Natten taper. I hvert fall hvis man sammenligner med kvelden. Og det gjør man jo som kjent. Kjære natt. Jeg beklager å meddele at slaget er tapt. Kvelden har vunnet. Jeg konkluderer med å være en kveldskvinne, selv om det er det jo virkelig ingen som ville komme på å kalle noen kvinne.

nøtteskall

Jeg vet egentlig ikke hva som kan kvalifiseres til å trykkes inn i et nøtteskall, og som i den tilstand skal resultere i komprimert sannhet. Men jeg velger å tro at de tingene som kan plasseres i et nøtteskall (for det er jo så mangt) må være noe essensielt. Uansett hva det er. Bare det er essensielt. Hva nå enn det er som er det essensielle her i verden. Det skulle jeg for øvrig likt å visst. Men tilbake til nøtteskallet. Utgangspunktet for dette innlegget var å komme med en tilstandsrapport fra det vakre vestland, og da i form av et nøtteskall. Eller i et nøtteskall heter det vel. Men det viser seg, som så ofte ellers, at jeg kommer til kort allerede før jeg har begynt. Jeg tror jeg nøyer meg med å si at vestlandet er fint og flott, selv om det virkelig ikke klinger som nøtteskallinnhold. Jeg får ha bedre lykke neste gang.

Noen ganger er jeg bare så sykt lei av meg selv. Sånn genuint lei av å være så irriterende tilstede i meg selv. Foreksempel akkurat nå. Fytti grisen. Klokka er snart 03.00, og her ligger jeg og er nødt til å ha mitt irriterende jeg som selskap. Kanskje det er derfor Gud har funnet på at vi skal sove. Sånn at vi får en pause, og ikke skal bli sprø av oss selv. Gud er en luring. Men hva hjelper vel det meg? Jeg ligger her på venterommet og irriterer meg over meg selv uten å være i nærheten av å sove. Herrlighet. Jeg er skikkelig utrivelig akkurat nå. Ikke sant, i motsetning til at jeg da vanligvis anser meg selv å være hyggelig så det holder. Jeg merker at det er på tide å slutte å skrive ting som jeg har til hensikt å publisere på bloggen. Takk for nå. Vi har hatt det fint. Eller noe.

slag-ferdig

Jeg har hatt min siste vakt på jobb. For en stund.