Bok-hild

Jeg er ekstremt dårlig på å lese ferdig bøker. Rett og slett et oppkom av dårlighet. Jeg begynner til stadighet på nye bøker, det er ikke noe problem. Alle bøker høres jo svært interessante og spennende ut, og jeg har virkelig lyst å lese nesten alle de bøkene jeg begynner på. For jeg begynner en del. Hyppig ville kanskje noen si. Jeg lar meg forføre av et spennende ytre og litt bra omtale, også begynner jeg og leser i vei med liv og lyst og syns det er den beste boken ever. Helt til jeg blir lei. Eller blir forhindret eller noe i den dur. Da legger jeg boken fra meg og driter i den etterpå. Enn hvor bra den sikkert var eller spennende eller hva som helst. Der ligger den. På nattbordet. I skjønn(litterær) (haha) forening med andre avdankede nedprioriterte perler av noen bøker som jeg har latt meg rive med av helt til jeg gikk lei.

Jeg syns at dette vitner om et noe dårlig karraktertrekk. Hva er det for noe liksom. Å legge fra seg bøker til stadighet. Jeg vil jo helst være en fullfører. En målrettet kvinne som vet hva hun vil og gjennomfører alt mellom himmel og jord. Men jeg er visst ikke slik. Jeg er vel laget av noe lett antennelig materiale som brenner ut ganske raskt. Forferdelig. Jeg må visst skjerpe meg. Det første steget mot forandring er alltid å innse sitt misbruk, har jeg hørt. Misbruk og misbruk. Jaja. De bøkene. Kanskje de føler seg misbrukt og stigmatisert. De aller fleste på kloden føler seg jo stigmatisert og er misfornøyde med et eller annet, så bøkene har det vel likedan. Jeg nekter uansett å være en del av det. Nå er det nok. Nå skal jeg fullføre. Bøker. 4 ever.

For et langt innlegg.

småkakebakingsproblemer

Er det lov å lage småkaker i september? Jeg har skikkelig lyst å lage småkaker. Jeg kjenner jo ikke så veldig godt til kakebakingsregler om tid og sted, utenom fastelavensboller og julebrød da. Men det sier seg jo selv. Småkaker er jo bare kaker som er små, og det kan vel umulig være sesongavhengig å bake noen skarve kaker. Samtidig som jeg uten skrupler vedkjenner meg kakebakingslysten kjenner jeg jo også at den naturlige åpenbarningen av samvittighet inni meg varseler med sine røde flagg og blåser i sine skingrende stopp-fløyter. Småkaker hører hjemme i desember. Alle vet jo det (hvertfall de som vedkjenner seg sin urnorske etnisitet, og det er jo ikke akkurat alle da, men en del i alle fall). Jeg lar meg nok bare lure av at det plutselig er litt kaldt ute og mørkt og sånn. Det er jo langt fra småkaketiden ennå. Men hva skal jeg gjøre da? Kanskje jeg kan lure meg unna ved å lage havrekjeks eller noe, for det er vel neppe kvalifisert som småkaker. Eller?

Var det noen som trodde at vi var i desember nå?

Frk.Kjederseg 3

Jeg skal pønske ut en ny hobby. Det blir gøy. En hobby som kan foretas helt alene midt på natten, som er veldig givende og stillferdig og berikende. Jeg kommer egentlig bare på strikking, men jeg er skikkelig dårlig å strikke, så det får bli noe annet. Jeg har prøvd nemlig, og det resulterte i et hullete halvferdig skikkelig stygt babyteppe til min kjære nevø, som nå er et år og ennå ikke har fått noe teppe av tante Arnhild. Jeg må definitivt komme på noe annet enn strikking.

Frk.Kjederseg 2

Kjeder meg fortsatt. Veldig.

Frk.Kjederseg

Ååå som man kjeder seg på jobb...

Frk.Innfall

Jeg får en del innfall sånn på generell basis. F.eks å bli skikkelig flink på rollerblades (la opp etter 1 time. Skylder på manglenede felleskap) eller begynne å danse ballett (noe jeg på ingen måte kan kunne, kommer til å kunne eller hadde kunt, men gjorde i det minste et ærlig forsøk) eller å ha bare hvite håndklær (gjennomført!) eller lage vafler hver dag (avsluttet prosjekt) o.l. Disse innfallene blir det ikke færre av når jeg har sommerferie, jobber nattevakter og kjeder meg en liten smule i tillegg. For øyeblikket har jeg funnet ut at jeg vil ha en perser-katt, røde negler, karnapp (noe som egentlig er veldig stygt...herrlighet) og bli en kløpper på torader. En salig blandig av litt dårlige påfunn. De røde neglene var forsåvidt enkle å fikse, selv om de ser helt forferdelige ut. Det er litt verre med perseren og karnappen. De får ta plass på den berømte hyllen som begynner å bli ganske stor. Toraderen har jeg ikke helt gitt opp ennå. Noen som har en til salgs kanskje?

Frk.Mord

Inntil nylig levde jeg mitt liv som en bilist uten et eneste mord på samvittigheten. Senest for en uke siden ga jeg meg selv et par klapp på skulderen fordi jeg ikke en gang hadde tatt en liten spurv av dage, og så for meg at resten av sjåførtilværelsen skulle forholde seg likedan. Men akk og ve. Sånn skulle det ikke bli. På søndag er jeg ganske sikker på at jeg pløyde over et stakkars lite piggsvin som så det for godt å krysse veien i mørket, akkurat idet jeg akslererte for å gire fra første til andre gir. Tenke seg til. Jeg ble selvfølgelig lettere hysterisk og valgte å tro at det sikkert var en avis eller noe som lå der flatklemt midt i veien bak meg. Men. I kveld innhentet mitt morderaktige jeg meg selv, da jeg glad og fri skulle kjøre fra Tau til Jørpeland. Ikke langt på vei skimtet jeg en skapning i venstre hjørne av synsfeltet, og uten at jeg fikk tenkt meg om havnet en eller annen fugl inn under bilen og møtte sin sikre død mellom asfalt og venstre bakhjul.

Ikke kan jeg si at samvittigheten plager meg uavlatelig heller. Det går helt greit. Men livet som pur og samvittighetsfull bilist er herved over. Desverre.

Frk. Norge

Etter en knapp uke i hjemlandet viser det seg at jeg trives her. Jeg har for øyebliket ingen planer om å dra utenlands på lange tider. Jeg hatt det slik før og. Så jeg vet at denne nasjonale følelsen kommer til å svinne hen før eller siden. Men det er greit. Jeg trenger ike forholde meg til fremtiden akkurat nå. Heldigvis. Akkurat nå sier jeg med stor frimodighet at jeg virkelig ikke har tenkt meg utenlands på leeenge. Så får vi se da.

Ulempen med å være i Norge er at natten ikke samstemmer helt med den natten jeg er vandt med å forholde meg til. Det betyr altså at jeg alltid har lyst å være oppe store deler av natten og sove tilsvarende ut på dagen. Så da blir det til at jeg sitter oppe og ser på vås på TV og sjekker helt urelevante ting på internett, helt til jeg blir så lur at jeg legger meg alikevel. Snakkes.

Sweet home Tau

"Hu e visst liga heile, men litt tynnare enn sist. Me får gjø na litt, så blir det nok bra"

-mor-

Det er sa mangt a si om Cuba. Men jeg innser at jeg kommer til kort, og kommer til a bite for mye og skyte for hoyt hvis jeg begir meg ut pa a si sa mangt, derfor skal jeg bare si litt. Som den lille skapkommunisten jeg er, er det ganske festlig a vare pa Cuba. Det er litt festlig at et land som i mine rode oyne oppforer seg sa politisk korrekt som mulig er (litt i overkant, jeg ser den), samtidig har et helt vilt kvinnesyn. Etter snart 6 maneder i soramerika skjonner jeg jo at mannsjavenismen lever sine glade dager bade her og der, men man skulle jo tro at en del av den ultrarode politikken pa Cuba ville ha et par rode stromper i tillegg. Og det kan jo hende det er det her. Jeg skal ikke akkurat late som jeg vet sa skrekkelig mye om kvinnesakspolitikk pa Cuba, det ville vare overmodig av meg. Men erfaringen tilsier at den eventuelle rodstrompen midt oppi all kommunismen ikke akkurat har hatt like stor gjennomslagskraft som visse andre politikere i dette landet.

Sann ellers kan jeg melde at det ikke finnes spor etter noen amerikanere, men at det stadig dukker opp nordmenn i forskjellige utgaver. Sa soler vi oss hele dagen og danser salsa om natten og gleder oss til a komme hjem til gode gamle Norge, der solen tilsynelatende alltid skinner og gresset er gront og furet og varbitt og brunost og leverpostei og havets bryn og hvite skjar og fiaskevar og binders.