BLOGG

Grill i brød

2010-01-10T22:08:00.003+01:00

Denne helgen har grill i brød hatt sin renessanse i mitt liv. Ja, for det er en tid siden jeg hyppig inntok grill i brød for å stagge sulten og slippe å lage middag. Men så ble jeg jo så flink til alt mulig og spiste massevis av fisk og kli og havre. Begynnte å jobbe i NAV og jeg beg. nesten å jogge også. Men nu er det en ny tid. Det er et nytt år, og grill i brød går en ny vår i møte. I mitt liv. Jeg ville aldri våge å snakke om renessanse på andres vegne, så flink som jeg er. Eller var. Kanskje jeg skal begynne å spise massevis av grill i brød mens jeg snakkerpå andres vegne. Flinkhetens tid er passé. Velkommen med æra.

Bagasjebåndet

2009-12-28T11:16:00.009+01:00

Jeg bare sier det. Altså på flyplassen. Når du kommer av flyet og liksom går i en samlet flokk sammen med de andre fra flyet på vei til bagasjebåndet. Så går vi der side om side, skulder ved skulder. Vi tenker kanskje at vi ville redda hverandre dersom flyet datt ned osv, men flaks at vi slapp, for nå har vi jo landa og faren er over. Men så kommer vi til bagasjebåndet, og illusjonen av fellesskap og samhold smuldrer opp og blir til støv. Ja. Til støv. Eller røyk eller noe. For nå er det slutt på barmhjertighet og brorskap. Det eneste som gjelder er å ha en bredbeint stilling med hele fronten inntil bagasjebåndet. Helst så nært at båndet kjennes mot midtleggen, gjennom buksebeinet, slik at begge armene kan strekkes rett ut, direkte over båndet, og man kan være helt sikker på at kofferten ikke skal slippe unna i første runde. Det beste er gjerne også om hele familien har plass langs båndet. Både mor og far, søster og bror, onkel og tante og bestemor og bestefar og nieser og nevøer. Og da er det ikke så farlig med resten lenger. Nei nå driter vi i resten. De får seile sin egen sjø. Vi kom jo falktisk først til båndet, og rett skal være rett. Vi MÅ jo stå med buksebeinet inntil båndet, hallo liksom! vi kan jo ikke akkurat risikere at kofferten skal seile forbi mens vi løper om kapp med tiden og båndet og oss selv og resten av de som skal ha noe på båndet, og det er jo nesten alle, så vi driter i de andre. De har jo kommet seg velberget av flyet og livsfaren er over, og nå får de passe på seg sjæl. Synd for deg! roper de (inni seg) mens de bøyer seg i knærne og stryker håndflatene mot det varme båndet, og møter kofferten med et kjærlig klaps; hei hei, gamle ørn, her står jeg og redder deg fra en skjebnesvanger ekstrarunde på båndet.

Sånn er det faktisk. Livet. Alle monner drar liksom ikke i det hele tatt når man står der i ensom majestet 4-5 meter fra båndet uten sjans til å øyne en eneste koffert gjennom folkekaoset av buksebein og bagasjehysteri. Man har i det lengste tro på at menneskeheten skal innse at det hele er mye enklere dersom alle står 2 meter fra båndet og rolig kan gå fram og hente kofferten når man ser den kommer seilende der borte i første sving. Men nei. Illusjonens tid er forbi. Takk for meg.

Sonetter

2009-11-08T12:24:00.003+01:00

Siden jeg har sluttet å blogge synes jeg det er på sin plass å opplyse om at eg har begynt å skive sonetter i stede. Bloggen ble litt for løsaktig for en sjangerrytterinne som megselv, så jeg har slått meg på sonettene da vettu. Åjada. Sonettene har ingen grenser når de først våkner til liv. Men hvem er det som leser sonetter? Jeg vet ikke. Jeg føler liksom at sonettemiljøet er litt smalt og vankelig å få innpass i, hvertfall hvis man sammenligner det med bloggemiljøet som står der med åpne armer og strekker seg utover det ganske internett. Det er faktisk kommet til et punkt der jeg vurderer å legge ned sonetteproduksjonen og heller være vanlig igjen. Jeg trives jo best med å være vanlig og leve i det fargerike fellesskapet og alt det der. Sonettene får legges på hylla, der de hører hjemme. Så får bloggen leve eller dø, slik som alle oss andre.

April

2009-04-18T19:24:00.003+02:00

Dere kan si hva dere vil, men jeg liker ikke lange lyse aprilkvelder. Utrolig udefinerbart opplegg. Kaldt og masse vind og alt mulig, også skikkelig lange lyse kvelder med sol. Nei. Jeg liker det ikke. Klokka er jo snart hal åtte og det ser ikke ut til å bli mørkt på lenge ennå. Det hadde enda vært en ting hvis det var juni. I juni ja, da kan bare solen skinne og jorden blomstre alt den orker, men jeg synes ikke det passer i april. Det er for tidlig. Jeg er ikke klar.

rekord

2009-03-30T15:44:00.004+02:00

Jeg skriver rett og slett for å slå min egen rekord. Personlig rekord. På bloggeinnleggfronten. Bare sjekk arkivet. Mars 2009 er sørenmeg den måneden med flest innlegg ever. Hvis vi regner med rekordinnlegget da. Og det gjør vi selvfølgelig. Vi er ikke akkurat vanskelige heller her inne på bloggen. Nei tvert imot. Vi er rause. Så gratuerer til meg selv, klapp på skulderen får jeg, og heder og ære. Men hva skal det så bety at bloggen har hatt denne renessansen? Jeg vet ikke. Men det ser ut for at jeg har fått et betydelig eksponeringsbehov i det siste. Jeg vet ikke hva det skal bety heller. Men en ting vet jeg. Og det er at jeg skriver bacheloroppgave, og plutselig har tid til allverdens.

Dagens sitat:

2009-03-30T12:11:00.008+02:00

je je

-E.H.P.-

Dagens selvinnsikt

2009-03-26T10:53:00.005+01:00

Jeg er en parodi på min egen stereotypi. Lykke til videre.

Folk

2009-03-15T14:34:00.003+01:00

Jeg er veldig glad i folk. På generell basis. Folk er stort sett hyggeligere enn jeg tror, og ofte er de morsomme også. Men noen ganger, så blir jeg skrekkelig lei av de. For eksempel i frognerparken. Det er det bare hauger av folk. De er overalt, og kommer i store klumper, med barnevogner og diverse stæsj osv. Og jeg som bare ville ha en rolig tur i parken. Det kan jeg bare glemme. For folka er her. Hele gjengen. På likt. Også avløser de hverandre, så når noen er ferdige med å beskue monolitten, så kommer det bare nye horder av folk. Er det rart jeg blir lei, sier bare jeg. Så nå har jeg gjort det eneste fornuftige. Gått hjem og murt meg inne på frogner, der jeg hører hjemme, enn så lenge.

Dagens sitat

2009-03-09T23:33:00.002+01:00

Det er ikke lett å vite hva man skal gjør,

når man ikke en gang vet hva man bør.

-Anders Knuten-

2009-03-09T10:59:00.002+01:00

Jeg skjønner jo at denne bloggen har litt ymse funksjoner for meg. Jeg begynner så smått å innse at jeg blogger for å slippe å gjøre andre ting som er kjedelige og teite. Og det er kanskje ikke da man burde blogge akkurat, siden det som da blir forfattet ofte har en litt aggresiv og irritert undertone. Men jeg gjør det likevel. Lenge leve unnskyldningsbloggen.

Bachelorette

2009-03-09T10:49:00.003+01:00

Siden jeg går på en litt vel rødstrømpete skole, har jeg valgt å kategorisere den avsluttende oppgaven som bachelorett-oppgaven. Ikke at det gjør det hele noe hyggeligere enn å kalle det bachelor egentlig. For all del. Jeg er forsåvidt ikke noe rødstrømpe heller, men det er vel etterdønningene fra kvinnedagen som påvirker meg.

Sov-hild 2

2009-03-08T02:12:00.003+01:00

Også blir jeg sulten på toppen av det hele. Skal jeg liksom gå og spise noe nå? Eller skal jeg ligge her og sulte, og bare glemme å få sove siden jeg er så sulten helt plutselig? Jeg merker jeg er lei av denne leken. Jeg foretrekker å sovne momentant eller noe i den dur, fremfor detteher langtekkelige tøvet.

Sov-hild

2009-03-08T02:01:00.003+01:00

Jeg har sluttet å få sove om natten. Er ikke det pussig? Jeg mener. Tidligere har jeg sovnet bortimot momentant altså. Men nå er det slutt på denslags. Ganske underlig. Jeg lurer på om det kan ha en sammenheng med at jeg egentlig skulle ønske jeg befant meg på en annen breddegrad, og da altså med et annet klokkeslett enn her, og at kroppen da faktisk har begynt å innstille seg på hva klokken er foreksempel på Hawaii. Kanskje litt usannsynlig. Jeg ser den. Men det var det beste jeg kom på akkurat nå egentlig.

Produsent

2009-03-05T00:55:00.006+01:00

Jeg produserer bloggeinnlegg. Som varmt hvetebrød eller noe. Som ild i tørt gress er kanskje mer dekkende når jeg tenker meg om. Jaja. Dere skjønner. Og hvis dere skulle komme til å lure på hvorfor jeg blogger så ufortrødent, så trenger dere ikke å lure lenger, for det har jeg tenkt å avsløre faktisk. Ja. For jeg kan jo bare tenke meg at dere lurer og lurer så dere kanskje ikke får sove om natten og slikt. Så jeg har bestemt meg for rett og slett å avsløre det hele. Hvorfor blogger Arnhild? Det skal jeg si dere nemlig. Jeg blogger for å slippe å legge meg. Jeg mener, jeg sitter jo her og produserer lyriske små anekdoter fra liv og leven. Klart at jeg ikke kan legge meg når jeg er i et sånnt fint driv. Ja, tekstene formelig renner ut avmeg som en elv. Eller. Ikke elv da. En liten bekk kanskje. Bekk eller elv. Samme det. En ypperlig unnskylding er det hvertfall. Go natt.

Dagens anbefaling

2009-03-05T00:42:00.003+01:00

Jeg har spist sjokoladepudding til kvelds. Ja. Det kan jeg anbefale. Kanskje ikke hver dag da. Men siden jeg blogger (som bare det) så anbefaler jeg herved sjokoladepudding til kvelds. Jeg har spist 2 stk sjokoladepudding-beger med vaniljesaus og er storfornøyd. Jeg må kanskje tilføye at jeg ble litt kvalm på slutten av nr 2, og at jeg er sulten igjen nå, altså ca 1,5 timer etterpå, men jeg sier dere dette; det er det verdt.

Bevegelse

2009-03-04T23:25:00.005+01:00

Vi er i b-b-b-b-vegelse,

vi er i b-b-b-b-vegelse,

vi er i K-K-F-F-KFUK,

K-K-K-K-F-F-F-F-KFUM!

Kan dere denne sangen eller? Jeg syns den passte godt inn her i hverdagen. Jeg muntrer meg selv opp med en sang om KFUK/M (som jeg aldri har vært medlem av, forøvrig) som sannsynligvis ingen kan. Jeg frykter at leseskaren skal krympe inn til et minimum her på bloggen, og det er kanskje ikke så rart. Ikke at jeg tror dette innlegget kommer til å ha et videre positivt utslag heller, men det er i motbakke det går oppover, og har man inspirasjon er det sørenmeg bare å kjøre på. Så her. Dere som fortsatt leser og venter på noe glupt. Vi er i bevegelse. Uansett. Selv om vi ikke er i KFUK/M. Det kan dere bare se bort ifra. Essensen er bevegelsen. Vi er i beveglse. Takk og pris for det.

Hvis noen som ikke kan sangen vil ha en live-preformance, så er det bare å ta kontakt. Men jeg er dyr. Rådyr (les:adjektiv).

Crap

2009-02-22T23:47:00.004+01:00

Jeg skriver mye crap for tiden. Kanskje jeg skulle begynne å skrive sanger heller. Lage band og bli berømt og sånn. Jeg har tydeligvis nok på hjertet hvertfall. Altså, til å skrive sanger, mener jeg. Men så er det jo kjedelig å lage en masse sanger om crap da. Altså, hvis jeg først skulle blitt popstjerne, så skulle jeg sørenmeg gjort det med en viss stil. Så det med sangtekstene kan jeg visst bare glemme. Litt trist på en måte, at popstjernedrømmen gikk i vasken etter bare 10 sek. men men. Sånn er nå en gang livet, og da er det ikke mye å gjøre altså. Det får bli crap på bloggen da. Jeje.

Dilemma

2009-02-22T23:36:00.003+01:00

Hva er best? Å leve bekymringsløst fra dag til dag uten å ha mulighet til oppnå noe som helst, eller å ha alle muligheter åpne, men alltid risiko for å mislykkes, og da i tillegg bekymre seg en del.

Fornuftig

2009-02-22T00:50:00.010+01:00

Det er noe med å være fornuftig. Det er så utligjengelig altså. Jeg mener. En ting er å ha evne til å vurdere hva som er bra eller dårlig eller sunt eller usunt. Det er jo forsåvidt lett, og man kan jo velge å være rasjonell og smart. Men det betyr jo ikke at jeg liker gulrot bedre enn sjokolade? Det er jo ingen som klarer å lure meg til å tro at hvis jeg bare prøver litt, så kommer gulroten til å smake mye bedre enn sjokolade noen gang har smakt, så det er bare å drite i å spise mer sjokolade. For all del da. Jeg vet jo at jeg ikke kommer så langt med sjokoladen. Bare noen små sukkersjokkaktige minutter, så er gleden over. I forhold til gulroten som sikkert holder hele veien til Dakar, eller hvor man nå helst vil hen. Men sjokolade slutter jo ikke å være attraktiv av den grunn. Den gjør jo ikke det. Til tross for at jeg vet så veldig mye bedre. Hva gjør man så? Skal man liksom være fornuftig da eller? Og bare spise gulrøtter og være smart hele tiden? Si meg det.

Gulrot, anyone?

Internett

2009-02-19T23:46:00.003+01:00

Er ikke internett deilig? Jo. Deilig. Her kan man publisere det mest utrolige altså. Veldig merkelig egentlig. At vi har lov til det. Alt man kan skrive. All skaden man kan påføre seg selv og andre. Gjennom en liten laptop. Ja. Fort gjort vet du. Så det er vel best å forholde seg edruelig og årvåken når man sitter med sin egen bloggside og kan spre rundt seg med dritt. Flaks for meg da at jeg er edruelig og våken, om ikke årvåken (hva nå enn det egenlig er..? ekstremt våken, ser jeg for meg). Uansett da. Internett er deilig. Unektelig. Men for de emosjonelt ustabile burde det kanskje være et slags sikkerhetsnett eller noe. Angreknapp f.eks. Sånn burde livet også være. Med sikkerhetsnett og eventuelt angreknapp. Neida. Nå bare tulla jeg altså. Seriøst. Livet med angreknapp. Haha. Man må bare hoppe. Med begge beina på likt helst. Fortrinnsmessig edruelig og (år)våken. Jeg skal ta imot mine egne råd i dag, siden ingen av dere kom på å være like lur som meg. Nå skal jeg legge meg. Jeg lover.

Livet og jeg

2009-02-19T23:19:00.004+01:00

Livet. Er så mangt. Mangfoldig kan man kanskje si (mange sier det da, så jeg sier det jeg og). Jeg er visst ikke helt tilfreds. Men det skal visst nok være bra. Det sa hvertfall Ally Mc.Beal da hun var på TV, og man bør jo ta med seg andres erfaringer på veien, så jeg gjør det da. Mangfoldig og utilfreds som jeg er. Hvem kan ønske seg noe mer enn det. Jeg vet jo ikke det da, for jeg er jo begge deler på en måte. Det er det rare med livet. Det er så rart, og det skal man liksom være glad for. Men ikke for glad heller, for man bør jo være litt misfornøyd også, så det er bare å passe seg. Altså, jeg mener ikke dette i et humant verdensperspektiv. Kjære dere. De som trodde at jeg skulle være politisk korrekt og konkludere med at jeg har det så godt at jeg ikke vet det selv, kan bare slutte å lese nå. For jeg er selvopptatt og vanskelig i dag. Og sånn er livet også. Jeg bare sier det. Mangfoldig som jeg og livet er, har vi plass til selvopptatthet og vanskelighet. Og her har du oss. Jeg og livet. I skjønn forening egentlig. To sider av samme sak sier du. Javel. På tide å legge seg for syrilige unge damer.

Ukritisk

2008-12-03T09:53:00.000+01:00

Jeg blir ukritisk på morgenkvisten. Ukritisk til meg selv og bloggeinnleggene.

Kommafeil

2008-12-03T09:38:00.003+01:00

Siden jeg var i gang tar jeg like gjerne et innlegg til. Kreativiteten har ingen grenser på morgenkvisten ser det ut til. Eller jeg skal ikke skryte på meg noe kreativitet heller merker jeg. Jeg kjeder meg, og det holder i massevis til å skrive bloggeinnlegg.

I senere tid har jeg blitt svært oppmerksom på at jeg ikke kan kommaregler. Jeg vet rett og slett ikke hvor kommaene skal stå, og når og hvorfor og sånn. Sist uke leverte vi gruppeeksamen, og når mine bidrag til teksten skulle rettes var det ikke måte på kommafeilene. Og her sitter jeg og blogger som bare det, og har kommafeil fra ende til annen. Så jeg tenkte at dette skulle være en liten beklagelsesmelding til dere som har måttet pine dere gjennom snart to år med bloggeinnlegg fulle av kommafeil. Problemet er at jeg fortsatt ikke har den fjerneste anelse om hvor kommaene egentlig burde stå til en hver tid, så det blir neppe bedre med tiden. Det er vel en av de mange tingene som jeg bare finner meg i at jeg ikke kan, og driter i det. Litt sløvt. Jeg ser den. Men når barneskolekunnskapene har sviktet får det heller være altså.

Tiloverstiden

2008-12-03T09:27:00.006+01:00

Hallo. Jeg later som jeg fortsatt er en blogger i blodet, og river i med et innlegg. Men det er beklagelig å melde at den eneste grunnen til at jeg gidder å skrive noe innlegg er at jeg som så ofte ellers har tatt feil av den lunefulle timeplanen og kommet på skolen helt uten mål og mening. Men det er greit syns jeg. Når jeg er så utrolig dårlig til å forstå min egen timplan etter 2.5 år på denne skolen kan jeg bare ha det så godt. Jeg innser at det høres ut som jeg ikke har helt oversikten i livet, og det stemmer kanskje til en viss grad, men jeg kommer meg iallefall opp om morgenen og det er jo det viktigste, har jeg hørt. Og forsåvidt er det mye fornuftig å ta seg til på skolen. Men jeg føler litt at denne tiden er jo liksom til overs da. For jeg hadde jo planlagt å være på forelesning og ikke lest noe uansett, så jeg føler ingen skyld for at jeg ikke leser nå. Okei. Kanskje litt skyld. Men ikke nok til å begynne å lese, for å si det sånn. Så jeg surfer og drømmer meg bort. Og det gjør jeg bra.

oktober

2008-10-25T12:12:00.006+02:00

Oktober nærmer seg slutten. Det er litt trist syns jeg. Jeg liker oktober. Oktober er liksom så stor og vennlig og rolig. Alt kan skje i oktober. Vi er jo bare i oktober! Alt er mulig. Det hele blir en del mer seriøst når november kommer og gjør sitt inntog i tilværelsen. Da er vi faretruende nær desember, og januar er like rundt hjørnet. Jeg liker forsåvidt desember da. Altså, jul er jo absolutt et høydepunkt jeg ikke ville gått glipp av. Men januar og februar har en bitter ettersmak altså. Og egentlig mars og april også. Skal si jeg er negativ. Sorri altså. Men sammenlignet med oktober blekner de fleste. Utenom august og september kanskje. Og mai da. Men i mai må jeg alltid ha eksamen. Så mai kommer ikke til sin rett før jeg er ferdig å studere. Men da tror jeg at mai vil bli en bra favorittkandidat. Juni og juli har jeg ikke noe avklart forhold til tydligvis. Jeg må jo alltid jobbe røven av meg for å tjene til livets brød eller noe. Juni og juli har nok absolutt potensiale på sikt. Jeg tror det. Men per dags dato er det oktober som leder. Absolutt. Akk den ville vare litt lenger.

26

2008-10-19T23:52:00.004+02:00

Jeg syns kanskje jeg burde tilføye at jeg har blitt 26 år siden sist. Hva sier man til sånnt? Jeg er usikker. Jeg er 26 år og usikker. Jeg burde sikkert være skrekkelig selvsikker og kunne svært mye om så mangt siden jeg faktisk er 26. Men jeg merker at jeg føler meg som en dum 25 åring ennå. Jeg håper virkelig at dette skal forandre seg snart. Når jeg nå faktisk er 26 år vil jeg ikke la denne tiden gå fra meg akkurat, til å gå rundt å føle meg som en annen jypling på 25. Neitakk. Visdom. Kom du bare. Jeg er klar til å bli smart og lur. Jeg vet jo at de lure (som i og for seg kan være både under og over 26 altså. For all del) sier at visdommen kommer med tiden. Men hvor er tiden nå spør jeg da? Og når har den da i såfall tenkt å komme? Hm? Si meg det, dere luringer.

Bok-hild

2008-10-19T23:10:00.005+02:00

Jeg er ekstremt dårlig på å lese ferdig bøker. Rett og slett et oppkom av dårlighet. Jeg begynner til stadighet på nye bøker, det er ikke noe problem. Alle bøker høres jo svært interessante og spennende ut, og jeg har virkelig lyst å lese nesten alle de bøkene jeg begynner på. For jeg begynner en del. Hyppig ville kanskje noen si. Jeg lar meg forføre av et spennende ytre og litt bra omtale, også begynner jeg og leser i vei med liv og lyst og syns det er den beste boken ever. Helt til jeg blir lei. Eller blir forhindret eller noe i den dur. Da legger jeg boken fra meg og driter i den etterpå. Enn hvor bra den sikkert var eller spennende eller hva som helst. Der ligger den. På nattbordet. I skjønn(litterær) (haha) forening med andre avdankede nedprioriterte perler av noen bøker som jeg har latt meg rive med av helt til jeg gikk lei.

Jeg syns at dette vitner om et noe dårlig karraktertrekk. Hva er det for noe liksom. Å legge fra seg bøker til stadighet. Jeg vil jo helst være en fullfører. En målrettet kvinne som vet hva hun vil og gjennomfører alt mellom himmel og jord. Men jeg er visst ikke slik. Jeg er vel laget av noe lett antennelig materiale som brenner ut ganske raskt. Forferdelig. Jeg må visst skjerpe meg. Det første steget mot forandring er alltid å innse sitt misbruk, har jeg hørt. Misbruk og misbruk. Jaja. De bøkene. Kanskje de føler seg misbrukt og stigmatisert. De aller fleste på kloden føler seg jo stigmatisert og er misfornøyde med et eller annet, så bøkene har det vel likedan. Jeg nekter uansett å være en del av det. Nå er det nok. Nå skal jeg fullføre. Bøker. 4 ever.

For et langt innlegg.

småkakebakingsproblemer

2008-09-17T20:46:00.006+02:00

Er det lov å lage småkaker i september? Jeg har skikkelig lyst å lage småkaker. Jeg kjenner jo ikke så veldig godt til kakebakingsregler om tid og sted, utenom fastelavensboller og julebrød da. Men det sier seg jo selv. Småkaker er jo bare kaker som er små, og det kan vel umulig være sesongavhengig å bake noen skarve kaker. Samtidig som jeg uten skrupler vedkjenner meg kakebakingslysten kjenner jeg jo også at den naturlige åpenbarningen av samvittighet inni meg varseler med sine røde flagg og blåser i sine skingrende stopp-fløyter. Småkaker hører hjemme i desember. Alle vet jo det (hvertfall de som vedkjenner seg sin urnorske etnisitet, og det er jo ikke akkurat alle da, men en del i alle fall). Jeg lar meg nok bare lure av at det plutselig er litt kaldt ute og mørkt og sånn. Det er jo langt fra småkaketiden ennå. Men hva skal jeg gjøre da? Kanskje jeg kan lure meg unna ved å lage havrekjeks eller noe, for det er vel neppe kvalifisert som småkaker. Eller?

Var det noen som trodde at vi var i desember nå?

Frk.Kjederseg 3

2008-08-10T04:54:00.004+02:00

Jeg skal pønske ut en ny hobby. Det blir gøy. En hobby som kan foretas helt alene midt på natten, som er veldig givende og stillferdig og berikende. Jeg kommer egentlig bare på strikking, men jeg er skikkelig dårlig å strikke, så det får bli noe annet. Jeg har prøvd nemlig, og det resulterte i et hullete halvferdig skikkelig stygt babyteppe til min kjære nevø, som nå er et år og ennå ikke har fått noe teppe av tante Arnhild. Jeg må definitivt komme på noe annet enn strikking.

Frk.Kjederseg 2

2008-08-10T04:51:00.001+02:00

Kjeder meg fortsatt. Veldig.

Frk.Kjederseg

2008-08-10T00:45:00.001+02:00

Ååå som man kjeder seg på jobb...

Frk.Innfall

2008-08-10T00:18:00.004+02:00

Jeg får en del innfall sånn på generell basis. F.eks å bli skikkelig flink på rollerblades (la opp etter 1 time. Skylder på manglenede felleskap) eller begynne å danse ballett (noe jeg på ingen måte kan kunne, kommer til å kunne eller hadde kunt, men gjorde i det minste et ærlig forsøk) eller å ha bare hvite håndklær (gjennomført!) eller lage vafler hver dag (avsluttet prosjekt) o.l. Disse innfallene blir det ikke færre av når jeg har sommerferie, jobber nattevakter og kjeder meg en liten smule i tillegg. For øyeblikket har jeg funnet ut at jeg vil ha en perser-katt, røde negler, karnapp (noe som egentlig er veldig stygt...herrlighet) og bli en kløpper på torader. En salig blandig av litt dårlige påfunn. De røde neglene var forsåvidt enkle å fikse, selv om de ser helt forferdelige ut. Det er litt verre med perseren og karnappen. De får ta plass på den berømte hyllen som begynner å bli ganske stor. Toraderen har jeg ikke helt gitt opp ennå. Noen som har en til salgs kanskje?

Frk.Mord

2008-08-06T02:36:00.005+02:00

Inntil nylig levde jeg mitt liv som en bilist uten et eneste mord på samvittigheten. Senest for en uke siden ga jeg meg selv et par klapp på skulderen fordi jeg ikke en gang hadde tatt en liten spurv av dage, og så for meg at resten av sjåførtilværelsen skulle forholde seg likedan. Men akk og ve. Sånn skulle det ikke bli. På søndag er jeg ganske sikker på at jeg pløyde over et stakkars lite piggsvin som så det for godt å krysse veien i mørket, akkurat idet jeg akslererte for å gire fra første til andre gir. Tenke seg til. Jeg ble selvfølgelig lettere hysterisk og valgte å tro at det sikkert var en avis eller noe som lå der flatklemt midt i veien bak meg. Men. I kveld innhentet mitt morderaktige jeg meg selv, da jeg glad og fri skulle kjøre fra Tau til Jørpeland. Ikke langt på vei skimtet jeg en skapning i venstre hjørne av synsfeltet, og uten at jeg fikk tenkt meg om havnet en eller annen fugl inn under bilen og møtte sin sikre død mellom asfalt og venstre bakhjul.

Ikke kan jeg si at samvittigheten plager meg uavlatelig heller. Det går helt greit. Men livet som pur og samvittighetsfull bilist er herved over. Desverre.

Frk. Norge

2008-07-17T23:58:00.004+02:00

Etter en knapp uke i hjemlandet viser det seg at jeg trives her. Jeg har for øyebliket ingen planer om å dra utenlands på lange tider. Jeg hatt det slik før og. Så jeg vet at denne nasjonale følelsen kommer til å svinne hen før eller siden. Men det er greit. Jeg trenger ike forholde meg til fremtiden akkurat nå. Heldigvis. Akkurat nå sier jeg med stor frimodighet at jeg virkelig ikke har tenkt meg utenlands på leeenge. Så får vi se da.

Ulempen med å være i Norge er at natten ikke samstemmer helt med den natten jeg er vandt med å forholde meg til. Det betyr altså at jeg alltid har lyst å være oppe store deler av natten og sove tilsvarende ut på dagen. Så da blir det til at jeg sitter oppe og ser på vås på TV og sjekker helt urelevante ting på internett, helt til jeg blir så lur at jeg legger meg alikevel. Snakkes.

Sweet home Tau

2008-07-12T01:26:00.003+02:00

"Hu e visst liga heile, men litt tynnare enn sist. Me får gjø na litt, så blir det nok bra"

-mor-

2008-07-07T00:03:00.003+02:00

Det er sa mangt a si om Cuba. Men jeg innser at jeg kommer til kort, og kommer til a bite for mye og skyte for hoyt hvis jeg begir meg ut pa a si sa mangt, derfor skal jeg bare si litt. Som den lille skapkommunisten jeg er, er det ganske festlig a vare pa Cuba. Det er litt festlig at et land som i mine rode oyne oppforer seg sa politisk korrekt som mulig er (litt i overkant, jeg ser den), samtidig har et helt vilt kvinnesyn. Etter snart 6 maneder i soramerika skjonner jeg jo at mannsjavenismen lever sine glade dager bade her og der, men man skulle jo tro at en del av den ultrarode politikken pa Cuba ville ha et par rode stromper i tillegg. Og det kan jo hende det er det her. Jeg skal ikke akkurat late som jeg vet sa skrekkelig mye om kvinnesakspolitikk pa Cuba, det ville vare overmodig av meg. Men erfaringen tilsier at den eventuelle rodstrompen midt oppi all kommunismen ikke akkurat har hatt like stor gjennomslagskraft som visse andre politikere i dette landet.

Sann ellers kan jeg melde at det ikke finnes spor etter noen amerikanere, men at det stadig dukker opp nordmenn i forskjellige utgaver. Sa soler vi oss hele dagen og danser salsa om natten og gleder oss til a komme hjem til gode gamle Norge, der solen tilsynelatende alltid skinner og gresset er gront og furet og varbitt og brunost og leverpostei og havets bryn og hvite skjar og fiaskevar og binders.

2008-06-28T21:32:00.011+02:00

Jeg forflytter meg en del for tiden. Na foreksempel, er jeg pa Costa Rica. Vart beinharde dreamteam er atter en gang et salgs offer for var egen mangel pa planlegging, og dagen for ankomst oppdaget vi at det faktisk er regntid pa Costa Rica, og solen kun titter frem nar den syns det passer. Kanskje en time hver dag. Alle store planer om a bli skrekkelig brun har blitt utsatt til neste uke. Da skal vi til Cuba. Ikke vet jeg, men sikre kilder sier at dpa Cuba er det sol. Og ikke regn. Men det er varmt her da. For all del. Skikkelig varmt. Alle luer og lamagensre flyter rundt i sekken i et deilig virvarr, og jeg kjoper ukritisk nye bikinier som i en rus av varme og palmesus.

Sann ellers foler jeg ikke jeg kan si sa skrekkelig mye om Costa Rica enna. Vi er pa en svart strand av lavastein eller noe pa vestkysten, etter anbefaling fra en taxisjafor, selv om vi egentlig hadde tenkt oss til ost for a bade i det Caribiske hav. Men det Caribiske hav far vente. I morgen har vi tenkt a beskue aper mens vi er pa canopy (eller noe slikt), ogsa spiser vi skikkelig mye pannekaker med sirup pa, og drikker cola light. Tross alt.

Og ps. Her er det skikkelig mye amerikanere. Vilt mange. De har visst sommerferie, sa da reiser de tydligvis til Costa Rica. De labber rundt og snakker skrekkelig amerikansk og vi ler av dem. Huff sa frekt. men det er helt sant. Vi ler og ler av amerikanere som ikke kan spansk, ogsa gir vi oss slev massevis av plusspoeng siden vi faktisk kan spansk. Skrekkelig usympatisk, men desverre helt sant. Na skal jeg liksom sole meg. Hadet sa lenge.

2008-06-21T01:11:00.006+02:00

Jeg er i Peru da. Og det er jammen ikke verst. Jeg sitter rett og slett her, veldig hoyt over havet (husker ikke, ca sann 3-4000 m eller noe) og fryser. Ja, for det er veldig kaldt i Peru. Fordi det er vinter. Pluss hoydemetrene da. Tenke seg til. Men utenom frysingen da, sa er livet i Peru til a anbefale. Hvis du har svimlende mye penger, eller er fodt i Norge vel og merke, noe som forsavidt er det samme. Er du i denne kategorien (mot all formodning), kan du leve det gode liv i Peru. I tillegg vil jeg si at det er et par hakk mindre belastende a vare blaoyd og naiv her enn i Chile. Eller kanskje bare blaoyd. Naiviteten er det vere med nar jeg tenker meg om. Det lonner seg jo egentlig aldri a vare naiv, sa det har jeg tenkt a legge av meg da. Men tilbake til Peru. I Peru er det veldig pent, og skrekkelig mye indianerruiner rundt hver en sving, og ponchoer i alle fasonger. Og gensere med lamaer pa. Og andre ting med lamaer pa. De liker lamaer her i Peru. Det er jeg sikker pa.

En annen kuriositet er elektriske dusjer. Fristelsen for a ta en dusj i ny og ne blir straks dempet nar utallige ledinger er plantet inn i dusjhodet, og det gnistrer fargesprakende nar vannet skrues pa. Det hele gar ganke smertefritt for seg, sa lenge man ikke er for hoy, eller kommer borti noe av metall mens man dusjer. Som foreksempel kaldvannskranen. Jeg skal med andre ord dusje skikkelig mye nar jeg kommer hjem. For a ta igjen det forsomte. Men na skal jeg stikke. Gjett hva jeg skal i morgen da?

Machupicchu.

Frk.Inkakola og ruin

2008-06-19T20:17:00.003+02:00

2008-06-12T20:58:00.012+02:00

Passende til det foregaende, vil man omtale seg selv som "man" i denne teksten. Bade for ens egen distansering og kanskje for alle andres del. Man vet ikke dette, siden man nesten ikke vet hvem som skriver eller hvem "man" er, eller om det i det hele tatt dreier seg om virkelige eller fiktive personer. Dette vil vare helt umulig a vite, i og med at dette er en tekst som kun beveger seg pa en generell basis, og ikke avslorer de omtaltes eventuelle identiteter. Lykke til.

Nar man skal ta farvel foreksempel (hypotetisk sett selvfolgelig), kan det vise seg at man reagerer forskjellig. Noen vil kanskje foretrekke lange smertefulle avskjeder med tarer og snorr, der man kanskje star og ser pa hverandre i flere minutter uten a ha noe a si, med oyne breddfulle av tarer, mens man tenker de verste tankene man tenke seg kan. Pa en annen side kan det hende at man rett og slett ikke er sa sentimental, og syns det hele er fint og greit. Man kan ogsa ta det hele med fatning og tenke at det finnes verre ting her i verden, og kanskje rett og slett ha andre ting a tenke pa til tross for stundens uunngaelige alvor. Eller det kan vise seg at man rett og slett ikke var sa glad i avskjeder i det hele tatt, og pa et eller annet mystisk vis prover a inbille seg at om man ikke tenker triste tanker, og later som at man ikke er sa sentimental som man egentlig er, sa vil det hele renne ut i sanden eller noe. Sistnevnte er jo utvilsomt litt naiv, og det vil vise seg at man burde lart av sine erfaringer, eller lest mere Schulman eller noe, og visst at avskjeder ikke er noe morsomt, og at man ikke akkurat kan late som ingenting nar tarene helt uten mening melder sin uinviterte ankomst og gjor det hele enda verre.

Til hvem det enn matte annga; lykke til med fremtidige eventuelle avskjeder. Det kan jo komme til a utarte seg svart forskjellig. Tydligvis.

Bitter-sweet symphony

2008-06-11T22:36:00.001+02:00

Siste dag i praksis.

Handy-hild

2008-06-06T19:32:00.001+02:00

eksamen

2008-05-22T02:08:00.001+02:00

2008-05-21T00:24:00.003+02:00

Det har beg a regne i Chile. Hva skal man vel si om denslags? Jeg vet ikke. Men jeg kan jo foreksempel si at det holjer ned. Sa da er det unntakstilstand. Barna gar ikke pa skolen fordi det er oversvommelse og vi har ikke strom pa jobb. Sa vasser vi mer eller mindre rundt bade inne og ute siden ingen av husene er tette, og drommer om var nyanskaffede antikvariske elektriske peis. Hjemme er det heldigvis tort, sa der har vi et kontinuerlig torkesystem som fungerer sann mer eller mindre. Jeg har tilogmed blitt glad i den stygge Helly Hansen jakken som jeg har hatt i 7 ar, og planlegger a ga til anskaffelse av stovler.

17.mai

2008-05-19T17:41:00.003+02:00

Norge i rodt hvit og blatt (og en gassovn)

er dette kanelisvisvingane..? kanskje..

introduksjon av vafler i Chile

2008-05-14T19:41:00.002+02:00

Jeg ser jo det med bildene. Det burde vare flere bilder her. Men det ser darlig ut for oyeblikket. Enn hvor kjedelig det er. Pluss at jeg har vart sa dum at jeg har latt en frisor klippe av meg store deler av haret. Jeg skjonner jo at det er en fordel a kunne snakke nar man skal forklare hvordan man gjerne vil at haret skal klippes, men det er bare ikke alltid det lar seg gjore. Helt sann praktisk sett. Sa bildene far droye med andre ord. Kanskje jeg skulle omdope bloggen. Siden den rett og slett ikke fungerer som en reiseblogg, men som en ubrukelig tulleblogg. Jeg er streng na. Jeg er det. kanskje det er haret som gjor det. jeg straffer meg selv og er streng fordi jeg har vart sa dum og klippet haret. Og pluss at jeg snakker for mye om det ogsa. Haret altsa. Jeg straffer meg med a degradere bloggen. Harde kar med andre ord, her i Chile.

Loppecasa

2008-05-06T23:33:00.004+02:00

Jeg kan na meddele at jeg har foretatt hyppige attentat mot loppene. Men de viser seg a vare noen sleipe luringer som ikke har tenkt a la seg kverke av mine angrep med sprayflaska. Haha sier loppene, mens de hopper rundt og godter seg i hele huset. Bare vent tenker jeg. Eg dag nar de minst venter det skal jeg ta knekken pa hele gjengen. Hvordan det skal ga til hvet jeg arlig talt ikke, men jeg skal nok komme pa noe. Inn til videre far jeg bare slikke mine sar og kjenne litt pa den sure svie og slikt, mens jeg tenker ut en vanntett loppestrategi. Jeg onsker meg lykke til slik som vi kan her i chile, der alle vebene er refleksive. Meglykketil.

2008-04-24T23:08:00.005+02:00

Jeg sitter her da og utsetter a skrive eksamen. Jeg er skikkelig flink til a utsette. Jeg sitter her og utsetter og utsetter og det gar stralende. Ikke noe problem. Deilig utsettelse. Bekymringslos utsettelse. Behagelig utsettelse. Det eneste minuset med utsettelsen er jo at den ikke varer evig.

I gar hadde jeg et innfall om jeg heller skulle bli DJ slik at jeg slapp a skrive oppgaver. Det ble ikke tatt vel imot i den norske leiren. Jeg ble uglesett og forstod at det var ingen som ville hatt meg som DJ verken her eller der. Men jeg innser jo at dette var et noe overildt (overildt? er det det det heter eller?) innfall. Sa jeg far vel bli sosionom alikevel da. Etter utsettelsen da selvfolgelig.

Fornuft

2008-04-21T02:30:00.002+02:00

Jeg innser jo at det virker som vi ikke gjor noe fornuftig her borte i Chile. Men det stemmer altsa ikke, for a ha det pa det rene. Til tider er vi skrekkelig fornuftige, og sitter inne hele dagen lang og gjor fornuftige ting og tenker fornuftige tanker. Sa gar vi pa jobb og er fornuftige der ogsa. Vi kler oss i fornuftige klar og sitter fornuftig rett opp og ned mens vi grubler over fornuftige saker, og kommer frem til fornuftige konklusjoner. Vi ser pa hverandre med fornuftige blikk, og sier fornuftige ord. Det fornuftige gror. For a si det sann.

Dette med fornuften kunne absolutt hatt sa mangt for seg hvis bare noen hadde lagt merke til det. Litt verre er det nar man sitter der og er fornuftig helt uten at noen i det hele tatt merker det, eller setter pris pa all fronuftigheten. For det viser seg, etter 2.5 mander i praksis, at fornuftigheten kommer helt til kort nar den skal konkurrere med hvit hud og bla oyne. Man skulle jo kanskje tro at fornuftighet var internasjonalt, og apenlyst for det blotte oye, men sann er det altsa ikke.

Jeg hadde tenkt meg en skikkelig saftig avslutning her, men det ser ikke ut for at jeg kommer pa noe fornuftig. Kanskje er det den hvite huden min som har gatt meg til hodet.

2008-04-18T00:16:00.005+02:00

Alle er jo sa opptatt av at alt er sa annerledes i utlandet. Jeg ogsa, for all del. I tillegg skal man lare sa mangt, om seg selv og andre og livet og slikt. Jeg er jo helt apenlyst i en eller annen lareprosess som ingen kan sette fingeren pa, og nar jeg omsider kommer hjem er jeg sikkert sa lur at dere ikke kommer til a kjenne meg igjen. Men sa er det en del ting da, som viser seg a vare slik som de alltid har vart. De tingene som jeg kanskje trodde utlandet skulle hamle opp med, og som jeg hapte jeg skulle slippe a ta med meg til Norge igjen, viser seg a vare vanskelige a fa has pa.

Kanskje er jeg omsider i mitt rette element, hvem vet, men jeg erfarer stadig at mitt litt vel fyrige eller skal man kanskje si latinske temperament forstyrrer en ellers ganske sa harmonisk hverdag. Med den evige faren om a bli litt vel personlig for internettet kan jeg beklageligvis meddele at hissigheten pa ingen mate har dempet seg i lopet av disse mandedene, snarere tvert imot. De andre jentene har derfor blitt enige om at jeg ikke kan gifte meg med en mann som har vapen i hus. For alles del. Jeg synes jo det var litt trist siden jeg da ma innsnevre utvalget av menn til de som ikke vil ga pa jakt. Men sann er na engang livet.

En annen ting er at jeg fortsatt ikke har noen som helst sans for systemer. Jeg klarer ikke a ga systematisk til verks. Noensinne. Ikke ser jeg systemer i saker og ting, og enda mindre har jeg evnen til a lage systemer selv. Dette resulteter selvsagt i et noe uryddig liv. Jeg syns jo at jeg klarer meg helt greit, for all del, men det kan jo vare en utfordring for omgivelsene, jeg ser jo den.

For a ga litt bort i fra blottleggelsen av mine negative sider, kan jeg meddele at det har blitt host (altsa arstiden) her borte. Na har jeg stort sett pa meg alle ullklarne pa en gang, samtidig som det blaser friskt inn gjennom alle glugger i huset. Vi hoster om kapp og spiser rare sugetabeletter fra apoteket. Sann ellers har vi fatt lus i hus, og noen er jo som kjent mer hysteriske enn andre og har sprayet hele huset med loppespray. Flaks at jeg er tett i nesen. Haper dere har det deilig der hjemme.

Faser

2008-04-12T21:44:00.002+02:00

Kulturdiskusjonene er heftige og hyppige i den norske leiren for tiden. Det har na blitt sa ille at vi har beg med hoytlesing fra pensumboker for a plassere oss selv i en eller annen fase av utenlandsoppholdet, for i alle fall a ha noe handfast a klamre oss fast til.

Hvor hanfaste disse fasene er, vil jeg ikke vedde verken liv eller penger pa, siden det ettertrykkeligf presiseres at fasene glir over i hverandre. Det vil da altsa bety, for oss norske piker, at vi ikke en gang hvet hvilken fase vi befinner oss i, og da heller ikke hvet hva den fasen ville anbefale at vi drev med.

Siden fasene tydligvis svikter, sitter vi da igjen med heftighet og hyppighet. Noen (jeg) river seg i haret og blir hoylytte og dramatiske, mens andre, av en litt roligere natur, noyer seg med et hjertesukk over pulverkaffeen. Kultur diskusjonene gar sin forutsigbare gang og ender vel en gang nar vi ankommer fase 6. Har jeg hort.

2008-04-02T00:47:00.004+02:00

Skal si jeg er en ivrig blogger. Uansett. Jeg vil bare opplyse dere hjemme om at det a vare i utlandet er akkurat slik som dere tror. Ikke sant. Alle spadommene om et utenlandsopphold stemmer sa langt. Jeg kjenner at jeg star i fare for a bli i overkant av generaliserende her, men det er helt greit syns jeg.

Jeg kan foreksempel si at det er frustrerende at jeg ikke kan uttrykke meg tilstrekkelig pa spansk, og ikke forsta hva som blir sagt. Alt gar litt seint her, og norsk punktlighetsfanatisme (er dette egentlig et ord lurer jeg pa?) eksisterer overhodet ikke. Guttene er sleskete og innpaslitne, bla oyne er mangelvare, og folk er vel sann pa generell basis litt rare. I likhet med alle andre ferske sosialarbeidere far jeg lyst til a ta med meg alle barna hjem og adoptere de, sannhet er relativt, og klasseskiller glimrer med sitt narvar. Og i stedet for a vare sosionom er jeg en hvit hoy utlending som ikke blir tatt seriost. Pluss en del andre ting da.

Og na skulle jeg gjerne avsluttet med a si at jeg tar dette med gnistrende ro, lener meg tilbake og observerer meg selv utenfra og konkluderer med at dette er dyrebar erfaring som jeg skal ta med meg og gjemme i mitt hjerte. Men jeg ma bare beklage og si at sa reflektert er jeg jammen ikke. Jeg er vel en parodi meg selv da. En frustrert student som ikkje skjonner baret av en fremmed kultur. Nar skal jeg lare? Jeg vet ikke. Kanskje senere.

blakk-Jack

2008-03-29T20:28:00.003+01:00

Eller jeg heter jo ikke akkurat Jack. Og ikke er jeg blakk heller, sann i teorien. Men visakortet har mer eller mindre tatt en underlig vendig, og bestemt seg for a slutte a samarbeide i minibanken. Sa jeg er litt blakk da. Men ikke Jack. Det var a dra det litt vel langt. Jeg er jo fortsatt Arnhild. Blakk-Arnhild.

2008-03-28T20:55:00.003+01:00

rapportlesing

pa kontoret¿Que pasó?
pa café

2008-03-28T20:37:00.002+01:00

Jeg har nevnt dette med hundene tidligere. Jeg er tydligvis svart opptatt av hunder. Sann i utgangspunktet har jeg ikke bestemt meg om jeg er redd dem eller ikke, men pa generell basis klarer jeg med greit i forhold til hunder. Jeg skal ikke pasta at jeg elsker hunder som hopper og bjeffer og sikler, men sann ellers sa, ja. Helt okei liksom.

Problemet er at hundene bjeffer noe sykt. Der gar jeg fri og frank, intetanende og naiv som vanlig, helt uforberedt pa at en hund skal komme til a stikke sin store kjeft ut fra et gjerde og gjo av hjertets lyst og behag. Og da mener jeg ikke et lite bjeff. Her er det snakk om skinnende hvite hoggtenner og ildrodt tannkjott, og et blol som kommer fra marg og lever.

Jeg konkluderer med at hundene her i landet ma ha en rar sans for humor, og at de klapper seg selv pa skulderen nar de klarer a skremme gringaer som gar gatelangs. Takk for den.

2008-03-22T00:31:00.003+01:00

Buenos Aires

2008-03-22T00:10:00.005+01:00

I buenos Aires er det en rekke ting som jeg virkelig skulle ha gjort, og noen av de tingene har jeg faktisk fatt med meg. Jeg kan nevne (i tilfeldig rekkefolge): Vandre gatelangs, danse tango, spise biff (jeg elsker biff tydligvis, litt overrasket over det egentlig), se pa mennesker som danser tango, spise toast, drikke verdens beste kaffe (hvertfall hvis man i utgangspunktet bor i Chile og ikke har drukket kaffe pa 2 mnd), ta taxi fordi det er sa billig og goy (uten a bli lurt! Bank i bordet), slenge i park, klippe haret, lete etter hotell, og sikkert mye annet rart som jeg ikke akkurat husker pa i farten.

Na skal det sies at planlegging av en ukes opphold i Buenos Aires pa mange mater sannsynligvis hadde vart en fordel. Men nar man er korttenkt og satser pa lykke og fromme kan det hende at noen av de tingene som man virkelig skulle ha gjort pa mange mater forblir ugjort. Men jeg ler av planlegging (for a toffe meg). Hva er vel livet uten (i tilfeldig rekkefolge): bomturer av diverse slag, fotballkamper som allerede er overstatt nar man kommer til stadion, bater til Uruguay som er fulle i en uke fremover, a finne ut at alle hotellene som var aktuelle er fulle hele pasken, stengte planetarium, danseskoler som ikke eksisterer og lukkede salsaklubber? Helt arlig sa hvet jeg ikke hvordan livet ville vart foruten, sa jeg skal ikke uttale meg, men jeg liker livet slik det er. Kanskje larer jeg med tiden. Det hadde jo i sa tilfelle sikkert vart bra.

2008-03-12T01:14:00.000+01:00

Livet i Chile

2008-03-01T18:49:00.006+01:00

Na har vi altsa bodd i Chillán i 2 uker, og praksisen er gang. Chillán er en ganske liten by som til tross for sitt kvadratiske gatesystem viser seg, for noen (les: meg), a vare ganske sa vanskelig a fa oversikt over. Jeg begynner a forsta at Chile er et land som er opptatt av a sysselsette sine innbyggere. Det er skrekkelig mye forskjellig kollektivtransport som gar pa kryss og tvers, med forskjellige fargekombinasjoner og et tallsystem som for noen (les: meg) er helt umulig a forsta seg pa. Men det er jo veldig bra da, at det yrer av busser og diverse biler og lignende som bare vil at vi skal sitte pa. Vi kommer oss alltid avgarde, i en eller annen retning...

Jeg tror at alle Chilenere har hund. En hund som forholder seg rolig og stille hele dagen, men som lever sitt liv i nattens mulm og morke, da hele dagens aggresjon og/eller frustrasjon far sitt utlop gjennom a bjeffe og ule. Sjarmerende.

Siden sist har jeg blitt tante til 100 ville barn, spilt mer fortball enn jeg har gjort de siste 10 arene til sammen, badet i varme kilder, vart pa 2500 moh, last meg ute av huset og vart hos lassmeden opptil flere ganger, begynt a like tomat, og kjopt meg en trist liten mp3 spiller som plaster pa saret for min fortapte ipod som na forhapentlig lever livet hos en heldig Chilener som kan kose seg med Odd Nordstoga og Imogen Heap...

Livet i Chile er altsa, for en blaoyd og naiv gringa, ganske morsomt.

2008-02-18T18:29:00.003+01:00

Living my life without you, what can I do? Something is missing baby...

Eg har mista ipoden.

2008-02-15T23:00:00.007+01:00

Lurt

2008-02-12T02:42:00.000+01:00

Jeg vil bare fa meddele at chilenske taxisjaforer ikke verken har rent mel i posen eller noen andre steder. De skyr faktisk ingen midler for lure til seg en fet pris nar unge kvinner fra det kalde nord er i nod og ma ty til en taxi for a na bussen. Maken til frekkhet og ulumskheter har jeg knapt opplevd. Her er det faktisk snakk om a ha et eget takstameter for hvite mennesker. Hva gir du meg? Sjaforen gir seg ut for a vare en hederlig kar, men egentlig lyver han seg bade gron og bla og rod og alle andre farger man kan lyve seg til. Frekt? Ja.

P.S. Har store planer om a legge ut et bilde eller noe. Det hadde jo hevet bloggstandarden betraktelig.

2008-02-09T01:12:00.000+01:00

Jeg skjonner jo at det a kalle denne bloggen en reiseblogg er a ta hardt i. Jeg er visst ikke den bloggeren jeg en gang var, og reisebloggen ser ut til a vare blandt di kjipeste av sitt slag. Hm. Men for a klamre meg fast til min forhenvarende bloggekarriare (eller noe), kommer det herved en oppdatering.

Livet i Chile viser seg a vare veldig bra. Jeg kan jo ikke akkurat tale for chilenerene da, men som norsk uvitende spanskstudent i Santiago vil jeg si at dette er et bra sted. Dagene gar sykt fort fordi vi er pa skolen heeeele dagen. Jeg som trodde at tiden som gramatikk-offer og analysering av setninger var over... Sa feil kan man ta. Akk og ve. Tror jeg er litt sprakforvirret. Drommer spanske verb om natten, og det som verre er. Satser pa at spansken skal renne ut av meg som en foss om sann ca en ukes tid. Lykke til til meg.

Vi gar pa en veldig goy skole med mennesker fra alle verdens hjorner, for a si det sann. Altsa utenom asia og afrika, men de andre hjornene da. Jeg mener, her far du mennesker i alle aldre, og fra nesten alle verdensdeler. Stort bedre kan det vel ikke bli (sett bort i fra at Asia og Afrika ikke er representert, jeg ser jo den). Sann utenom skolelivet prover vi a bli sykt flinke a danse salsa. Det viser seg a vare vanskelig fordi ingen danser salsa i Chile. Sa da danser vi reggaton i stedet. Tror det ma vare et chilensk fenomen. Latino-chile-disko. Jeg tror ikke at noen andre i hele verden danser reggaton egentlig. Sann sosialantropolog-messig er det sikkert veldig interessant, men jeg er jo ikke sosialantropolog akkurat, sa jeg syns bare at det er goy, og litt spesielt kanskje.

Bare en uke igjen i Santiago for det barer sorover til Chillán og praksis...! Haper livet i Norge er fint og flott:)

¡Hola!

2008-01-23T01:34:00.000+01:00

Her sitter altsa jeg, en bondetuppe fra Rogaland pa andre siden av jordkloden, pa en svett liten internetcafe. Santiago er et blivende sted vil jeg vage a pasta, selv om ikke alt er som hjemme da selvfolgelig. Solen gar foreksempel feil vei, og det kan jo skape diverse problemer hvis man ikke er klar over det. Sann ellers er vi jo en litt oppsiktsvekkende delegasjon, bestaende av fire hvite jenter som fniser litt i overkant. Hvordan dette skal ga vil tiden vise, men sa langt har det ikke skapt noen nevneverdige problemer. Hvis noen var urolige.

Noe som jeg kanskje syns er litt vel spesielt er at TV´en til stadighet skruer seg pa helt av seg selv midt pa natten, og at vannkranen har en tendens til a skrue seg pa nar den syns det passer. Tror jeg skal la dette ligge til en senere anledning. Tiden er ute. ¡Adios!

Feber

2008-01-17T00:31:00.000+01:00

Reisefeberen er herved ankommet. Den kom snikende i ettermiddag. Jeg satt her i stolen min, intetanende og uforberedt.

Jeg liker den ikke. Altså, feber i seg selv er jo ikke noe å trakte etter, så det sier seg vel selv. Men denne reisefeberen gjør meg ukonsentrert og stresset. Helt unødvendig sier nå jeg. Hva er poenget med å stresse seg opp? Ikke vet jeg. Men jeg gjør nå det likevel.

Så sitter jeg her da. Full av feber.

Frk.Nattevakt

2007-12-29T06:13:00.000+01:00

Natten er jammen ikke enda ung. Såpass kan jeg fortelle dere. Natten har sett sine bedre dager, og går nå inn for landing. Jeg takker for meg, og ønsker dere alle hjertelig til lykke med fremtidig nattevåking. Jeg tror jeg melder pass altså.

Rapport

2007-12-28T00:46:00.000+01:00

Juletradisjonen tro kan vi her på det glade vestland melde om 6 grader, stiv kuling og deilig regn. Jeg ligger tidvis og drar meg, og konsumerer diverse middager og annet kvess, som seg hør og bør når man kommer til seters for å gjøre seg fet. Kjønnsrollene glimrer med sitt nærvær her i Rakehuset, der mor til stadighet befinner seg ved kjøkkenbenken, mens far bærer ved og slikt. Far støvsuger forresten en hel del og vasker alle klærne, så bare glem det med kjønnsrollene egentlig. Sånn ellers tror jeg jeg er den samme som sist. Ferdig.

nattkvinnen

2007-12-20T02:50:00.000+01:00

Selv om jeg i praksis nå er nattkvinnen, finner jeg det vanskelig å identifisere meg med henne. Jeg heier mer på kvelden enn natten. Kvelden vinner suverent i alle meningsmålinger, og natten seiler inn på en eventuell 2.plass. Sorri natt, men du er for kjedelig. Joda. Natten har uten tvil sin sjarm. Mystisk og stille og alt det der. Men så har det seg jo en gang slik at nattens sure bismak består i en uunngåelig tretthet. Natten kommer rett og slett litt dårlig ut av den enkle grunn å være skjebnesbestemt til å eksistere når den ganske befolkning tilsynelatende sover. Derav kjedelig. Natten taper. I hvert fall hvis man sammenligner med kvelden. Og det gjør man jo som kjent. Kjære natt. Jeg beklager å meddele at slaget er tapt. Kvelden har vunnet. Jeg konkluderer med å være en kveldskvinne, selv om det er det jo virkelig ingen som ville komme på å kalle noen kvinne.

nøtteskall

2007-12-17T23:47:00.000+01:00

Jeg vet egentlig ikke hva som kan kvalifiseres til å trykkes inn i et nøtteskall, og som i den tilstand skal resultere i komprimert sannhet. Men jeg velger å tro at de tingene som kan plasseres i et nøtteskall (for det er jo så mangt) må være noe essensielt. Uansett hva det er. Bare det er essensielt. Hva nå enn det er som er det essensielle her i verden. Det skulle jeg for øvrig likt å visst. Men tilbake til nøtteskallet. Utgangspunktet for dette innlegget var å komme med en tilstandsrapport fra det vakre vestland, og da i form av et nøtteskall. Eller i et nøtteskall heter det vel. Men det viser seg, som så ofte ellers, at jeg kommer til kort allerede før jeg har begynt. Jeg tror jeg nøyer meg med å si at vestlandet er fint og flott, selv om det virkelig ikke klinger som nøtteskallinnhold. Jeg får ha bedre lykke neste gang.

2007-12-16T02:54:00.000+01:00

Noen ganger er jeg bare så sykt lei av meg selv. Sånn genuint lei av å være så irriterende tilstede i meg selv. Foreksempel akkurat nå. Fytti grisen. Klokka er snart 03.00, og her ligger jeg og er nødt til å ha mitt irriterende jeg som selskap. Kanskje det er derfor Gud har funnet på at vi skal sove. Sånn at vi får en pause, og ikke skal bli sprø av oss selv. Gud er en luring. Men hva hjelper vel det meg? Jeg ligger her på venterommet og irriterer meg over meg selv uten å være i nærheten av å sove. Herrlighet. Jeg er skikkelig utrivelig akkurat nå. Ikke sant, i motsetning til at jeg da vanligvis anser meg selv å være hyggelig så det holder. Jeg merker at det er på tide å slutte å skrive ting som jeg har til hensikt å publisere på bloggen. Takk for nå. Vi har hatt det fint. Eller noe.

slag-ferdig

2007-12-04T01:05:00.000+01:00

Jeg har hatt min siste vakt på jobb. For en stund.

2007-11-29T00:00:00.000+01:00

Avogtil tror jeg at Gud ler av meg. Litt sånn godmodig, humrende i skjegget. Hehe tenker Han. Arnhild, hun skjønner visst ingenting...hehe. Neivel. Det stemmer sier jeg. Skjebnens ironi flirer meg i ansiktet, og Gud humrer. Tror jeg da. Jaja. Det er på tide å legge seg for unge piker. Jeg får satse på at den store livsvisdommen skal komme som en tyv om natten eller noe.

2007-11-21T16:42:00.000+01:00

I mitt forsøk på å lansere meg selv; Arnhild, vil jeg si at det går sånn noenlunde greit. Jeg prøver jo å være slik som jeg egentlig er, men det er jammen ikke alltid så lett å vite hva som er meg, og hva som er noe annet.

Jeg blir stadig overrasket over hva jeg får meg til å tro at jeg er eller ikke er. Jeg vet jammen ikke om jeg er den jeg en gang var, eller om jeg noen gang har vært det. Og hvem eller hva var det jeg var før, viss jeg ikke var den jeg en gang var? Som 25 åring burde jeg sikkert vite bedre. Men det gjør jeg altså ikke. Jeg vet jammen ikke hva selveste Arnhild egentlig mener om noenting tydligvis. Urovekkende.

Før eller senere

2007-10-24T17:21:00.000+02:00

Jeg er veldig god til dette:

2007-10-22T23:38:00.001+02:00

Noen ganger tar jeg meg i å sitte og se på sone2 på TV. Helt uten at jeg vet det selv sitter jeg der og ser i vei, og prøver å løse dagens quiz, som går ut på å telle antall firkanter som er tegnet opp inni et kvadrat. Jeg tar gladlig imot tips fra den noe slibrige programlederen, som ganske sikkert egenhendig har konstruert den geniale quizen, og ser seg selv som ansvarlig for å opplyse resten av landets tilsynelatende TV-tittende befolkning om hvordan man kan sikre seg riktig antall firkanter ved å sende inn tre forskjellige svar.

En nøtt dette her. Jeg tar kvelden.

2007-10-05T01:30:00.000+02:00

I dag har jeg vært 15 år igjen. Åh skrekk og pine. Takk for at jeg nu atter en gang nærmer meg 25. Jeg må si det forundrer meg at jeg sånn helt uten videre plutselig kan bli 15. Det er jo tross alt en del år siden nå. Men helt uten forvarsel var jeg altså 15 igjen. Skrekkelig. All ære til dagens 15 åringer som hele tiden er nødt til å være 15 år; dere har alle min ytterste medfølelse og sympati.

Nå skal det sies at jeg virkelig ikke tror at majoriteten av norges 15 åringer er så håpløse som jeg var da jeg var 15, men alikevel. Det er jo ikke noe særlig å være 15 egentlig. Jeg syns jeg kan si det. Jeg har tross alt prøvd å være 15 ganske nylig, og det var ikke noe å trakte etter.

Venterommet

2007-09-30T14:33:00.001+02:00

Ufornuftens dronning

2007-09-29T17:29:00.000+02:00

Det har seg slik at jeg stadig konkluderer med å være en ufornuftig sjel. På tross av min vestlandske bedehusoppvekst har jeg aldri vært noe særlig fornuftig. Jeg kjøper aldri ecco-sko, og har ikke regnklær. Ikke at det er noe å skryte av, nei tvert imot. Jeg bare sier det som det er. Jeg liker best trange små sko som helst skal være røde, og som ikke på noen måte er praktiske eller anvendelige.

Når dette er sagt, vil jeg tilføye at jeg lurer på om ufornuftigheten er i endring. Jeg har foreksempel begynnt å lese pensum. Skikkelig (noe som forsåvidt er vel og bra, og nødvendig ikke minst, men skrekkelig fornuftig). Og ang. regnklær, tror jeg virkelig at et skikkelig regnsett er anmarsj i forbindelse med min 25 års dag. I tillegg da, som en massiv prikk over i'en har jeg fått det for meg at jeg skal gå med sekk når jeg er nede i byen. Fordi det er praktisk! Herrlighet! Er det mulig?!

Er det slik at jeg er i ferd med å bli voksen og fornuftig? Er ufornuftens dager talte?

Jeg vet jammen ikke hva jeg synes om dette. For å være helt ærlig tror jeg ikke jeg er klar for å bli fornuftig ennå. Fornuften får vente. En god stund. Jeg må visst slutte å bruke sekk, før jeg lar fornuften få helt overtaket. Det ville bare ikke tatt seg ut.

Sykkel-hild. No more.

2007-08-29T23:36:00.000+02:00

Jeg er en ypperlig syklist. Sånn i all beskjedenhet vil jeg våge å påstå at jeg sykler ganske bra. Jeg liker å sykle.

Likevel må jeg si at jeg ikke liker sykler. Og det av den enkle grunn at sykkelen min har punktert. Igjen. Jeg syns rett og slett at det å punktere i tide og utide er rimelig usympatisk, for ikke å snakke om unødvendig. Med fare for å bli litt vel personlig for internettet vil jeg bare si at jeg blir skikkelig sur, og jeg tror nesten jeg vil gå så langt som å si at jeg hater sykler som punkterer. De kan bare ha seg vekk og finne seg et annet sted å bo.

Hva har jeg lært av dette? Aldri å stole på sykler. Lunefulle sykler som rett og slett gir blanke. Nei, nok er nok. Heretter skal jeg bare gå. Overalt. Og det kan jo absolutt bli et problem.

Takk for meg.

Livets lyse sider

2007-08-28T00:45:00.000+02:00

Nå som jeg har blitt en skikkelig vestkant-berte synes jeg det var på tide med et nytt og snobbete blogginnlegg. Eller, jeg skal prøve å ikke være så snobbete da, selv om det kan bli utfordrende siden jeg tross alt har flyttet til Frøen.

Frøen er ikke akkurat milevis fra folk, nei tvert imot. Den pulserende storbyens mest spennende lyskryss er bare et par steinkast unna denne lille grønne perlen i vest med det sjarmerende navnet Frøen. Kan det bli bedre? Ikke vet jeg.

Men altså, Majorstuen som man nesten kan kaste stein på fra Frøen, har så mangt å by på; Foruten trikkeskinner og høy lyskryss-faktor finner man butikker i fleng, 7-eleven, og deilig eksos og billarm. Hva er vel bedre enn å vandre gatelangs, kjøpe seg en pølse eller noe, og kanskje ende opp i foajeen på colosseum før en tar sykkelen fatt og trør seg hjem til Frøen?

Baksetet

2007-07-27T16:48:00.000+02:00

Baksetet er ikke noe blivende sted. Baksetet er liksom litt sånn som kjellerstuen. Det store andrevalget. Altså, ikke der man ville oppholdt seg om man fikk velge fra øverste hylle. Ikke sant. Ant øverste hylle kan man vel si, selv om det er det jo ingen som sier. Baksetet seiler inn som en suveren 2.plass. Like bak forsetet. En mager trøst sier kanskje du. Enig sier jeg.

Ta plass og lukk dørene

2007-07-12T19:35:00.000+02:00

Å være varm eller kald burde ikke være et problem. Det er jo nesten barnelærdom. Eller. Åpenbaringsskriften er vel ikke barnelærdom egentlig. Uansett. Lunken er definitivt det verste man kan være.

Jeg beklager å måtte si meg uenig med skriften. Men her i Rakes residens hadde det vært en stor fordel å være lunken. Men den gang ei. Her er det i følge familiens respektive medlemmer enten varmt eller kaldt. Og alle vil egentlig bare være lunkne. Tenke seg til.

Tysker-tøys

2007-07-01T18:04:00.000+02:00

Jeg skal til Tyskland i september. Jeg og resten av sosionomspirene i klassen skal på tur til Frankfurt for å se på sosiale problemer. Det blir nok sosialt. For å si det sånn.

Så har det seg slik at jeg traff et tysk par her en dag da jeg var på tur. Å, tenkte jeg. Her får jeg en forsmak på tysklandsturen. Et møte med et par vaskeekte tyskere, kan det bli bedre. Men det som skjedde var at disse tyskerene, helt ut av det blå, før jeg hadde fått åpnet munnen og sagt "guten tag" som betyr god dag, bablet i vei på uforståelig tysk, og ga seg til å spørre meg spørsmål på tysk da selvfølgelig. "Høh" sa jeg. "Guten tur" hostet jeg frem, smilte mitt vakreste smil og gikk.

Og i stedet for å bli ydmyk og tenke huffameg-jeg-burde-jo-virkelig-kunne-tysk, blir jeg irritert. Hva i huleste er det de tyskerne forventer? Jeg må si jeg synes det var rimelig frekt å komme her og oppføre seg som om det var tysk som var morsmålet i dette landet.

Bare vent tenker jeg i mitt stille sinn. I september skal de tyskerne få smake sin egen medisin. Da skal jeg til tyskland og bare snakke norsk, så får vi se hvem som blir lange i maska. Ha!

Tau

2007-06-28T00:09:00.000+02:00

Eg har feri. Det e fint. Eg sitte her med heile Tau te egen disposisjon, og har feri. Og ka kan ein vel gjør på Tau tenke du? Ein heeeile del seie eg bare. Eg ska ikkje begynna å fortella om Tau og alle aktivitetene ein kan ha for seg her på dette landlige sted, for det hadde tatt aldeles for møje tid og sted og rom. Eg vil bare opplysa dåkk om at Tau e ei perla i vestlandets skjærgård, og det burde kanskje alle som vil ha et fullverdig liv ta seg tid te å oppleva. Oppfordringen e herved gitt. Snakkes.

Føle eg må komma med ein vesentlig tilleggsopplysning: Tau e fastland. Uvitande sjeler ser stadig på meg på meg med overbærande blikk og seie at det kan jo ikkje var fastland når ein må ta ferja for å komma her. Men kjære dåkk; dette kalles vestlandet. Velkommen til et eldorado av rutetabellar, ferjekøar og ventetid.

Et vakkert skue på bøljan blå.

Spill-hild

2007-06-24T21:07:00.000+02:00

Jeg er skikkelig uheldig i spill (les: dårlig). For å si det mildt. Og jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg er heldig i kjærlighet heller midt oppi det uheldige (dårlige) spillet. Nei. Jeg får vel konkludere med manglende spillehell (spilleevne), og nøye meg med det. Jeg får visst finne noe annet å gjøre.

Dalsbergstiden er over...

2007-06-24T00:28:00.000+02:00

Det er med fuktig øyekrok og bitter-sweet-symphony jeg bukker, takker, neier og sier et evig takk for meg til mine ypperlige samboere, og min bopel i Dalsbergstien 20. En æra er over. Adjø.

2007-06-01T12:59:00.000+02:00

For å sitera Jorunn Husøy:

Flaks at det e dritfint ver ennå sjøl om vi har levert eksamen. Hadde vært kjipt viss det var overskya og sånn liksom.

Eg trur kanskje Gud ler litt. Sånn gomodig liksom. Sitte der og humre litt av oss, der oppe i himmelen. Så seie han kanskje; Så gidde di å bry seg om veret! Haha! Ka e det med di menneskene?! Di har jo tilogmed kabeltv! Adam og Eva hadde bare blader!

Unnskyld meg, men eg e temmelig sikker på at di kunne funne litt større blader. Det e jo tross alt Edens hage det e snakk om her.

Norske mand i hus og hytte

2007-05-18T12:22:00.000+02:00

Ja, her e den norske mand. Men ka med kvinden? Eg bare spør.

Med hjarte på rette staden

2007-05-16T13:57:00.000+02:00

Hjertet kan som kjent befinne seg på de mest underlige steder i kroppen: Hjertet i halsen (ikke så hyggelig kanskje). Hjertet i magen (heller ikke så hyggelig). Hjertet i hånda (overhodet ikke noe hyggelig - blottet for alle, blodig og bankende, og sansynligvis med god fallhøyde til en utrivelig og hard asfalt). Eller da; hjarte på rette staden. Hvor nå enn det er.

Jeg skulle gjerne ønske jeg hadde hjertet på denne rette staden. Der er det sikkert fint å ha det. Trygt og godt kan jeg tenke meg. Og siden hjertet altså er på den rette staden, og ikke på noen feil stad, vil det sikkert også bare utrette det rette. Og ikke noe urett.
Gud forby.

Brand new day

2007-05-15T09:33:00.000+02:00

Ein nye dag, ein heilt ny dag, og eg har eksamen.

Og det føles så rart.

Ein bitter smak, et kjølig drag av stillhet i huset.

Eg ligge litt dårligt an.

Men dagene i juni ska bli høge og blå!

Nå sige tågen på...

Dualisme

2007-05-12T02:14:00.000+02:00

Elske å var oppe om nattå.

Elske å sova.

2007-05-12T01:57:00.000+02:00

Avogte e eg bare så veldig fornøyd. Tenkte bare eg sko sei det. Føle eg kan vær litt mørk og dyster te tider, så bare sånn at dåkk vett det; Eg kan var skikkelig fornøyd og. For å ha det sagt.

Her foreksempel: Skikkelig fornøyd.

Etterspill

2007-05-10T01:53:00.000+02:00

Nå har eg gjort det igjen. Med fare for å gjenta meg sjøl; eg har drukke kaffi. Og eg lere visst aldri. Eller. Eg gjør jo det. Men, oh so sweet sweet coffee... Så får eg heller ligga her og ergra meg i seine nattestimer. Eg e ganske grei fordetom. Korttenkt. Ja. Men eg e ikkje forferdelig av den grunn.

Eg ser jo at det e ein ein svakhet å var korttenkt. For all del. Men kor lenge ska eg straffast for å var tankelaus? Ska korttenktheten bli min bane? Ska koffeinen forgifta meg resten av livet?!

Eg e vel bare ein skarve hedosnist, som has to learn the hard way.

Det betyr ikkje at eg e ein fæl person. Så gi meg ein nye sjanse.

Visdom

2007-04-30T18:01:00.000+02:00

Anne Marit e sjuge. Så hu sitte her på kjøkken dagen lang, stakkar jentå, te glede for meg som bør holda meg på rommet med pcen i min favn og skriva eksamen. Uansett. I dag kom hu med et visdomsord til verden: Den som ler sist ler best.

Okei. Det e sikkert vel og bra å le sist. Men eg lige å le fyst. Eg gjør jo det. Det e jo ikkje någe særligt egentlig, å sitta der uten å le, når andre ler som bare det. Og ein kan jo ikkje var så sikker på å få le i det heila egentlig. Der e jo ingen garanti for den som må le sist?! Blir det då fortsatt best? Hm. Någe å tenka på i desse eksamenstider.

Me lige å le fyst

2007-04-29T22:31:00.000+02:00

I kveld då eg gjekk heim fra jobb, tenkte eg at dette e dagen for å skriva et skikkelig bra og fint blogge-innlegg. Om vind i håret, blomster i luftå, og tusen muligheter.

Dette va et særdeles lyst øyeblikk. Virkelig. Eg hadde vind i håret, blomsterblader i luftå, og muligheter i øst og vest. Mulighetene e der jo liksom alltid, di bare virke meir eller mindre utilgjengelige sånn på generell basis. Utenom i kveld. I et lite øyeblikk va verden for mine føtter.

Mereklige greier. Nå e eg vanlig igjen.

Forever young

2007-04-21T00:11:00.000+02:00

Javel. Eg har til tider ein liten bi-jobb (kan eg sei det? Bi-jobb..?) som fløytelerar, eller rettare sagt vikar. Og det e koseligt.

Så hadde det seg sånn denne onsdagen. Eg sat der på uranienborg skule (barneskule vel og merke), og venta på at skuledagen sko ta slutt og eg sko snika meg inn i et klasserom og venta på fløyteelevane.

Eg sitte altså der i trappå, og diverse små søde 2. og 3. klassingar strene forbi ner trappene og ska heim. Då snur ein liten blåøyd og la oss kalla han naiv gutt seg og ser på meg før han seie: " Åh, har du blitt kasta på gangen du?"

Javel. Så ser eg altså ut som eg går i 2. klasse. På barnaskulen. Kor gamle e me då? 7 år. Takk som byr.

2007-04-16T23:32:00.000+02:00

Hallo ein gong te.

Men eg kjede meg jo. Eg gjør det. Mine beste venner; Halvorsen 2005, Fyrand 1998 og Repstad 2004 har slutta å var spennade for i dag. Og de har visst eg og. Hallemann. Eg beklage mesten. For et boring innlegg.

Halvorsen e ikkje så verst altså. Men han slår liksom ikkje Jo Nesbø då. Desverre.

2007-04-16T22:41:00.000+02:00

Hallo igjen.

Det e jammen ikkje påske lenger. På ingen måte. Eller, det e jo påske heila året då. Sånn påskemorgen-perspektiv-messig. Men dette ska ikkje var någen andakt.

Det e ikkje det at eg har så møje å komma med sånn ellers heller. I likhet med resten av blogginnleggene mine blir heller ikkje dette någe dyptgåande filosofisk opplegg som gjør verden te ein bedre plass. Nei du. Ikkje her i gården.

Eg vil egentlig bare sei at eg har eksamen. Hjemmeeksamen. Og av den grunn e eg litt splitta. I mitt indre. Eller. Eg e et offer for min egen samvittighet. Og den samvittigheten (tro det eller ei), den tar knekken på meg. Eller. Haha. For all del. Knekken va å ta hardt i. Men eg har ein følelse av at eg virkeligt bør legga meg i selen og lesa så det grine. Og den følelsen, den tar ein del plass. Og tid. Og dette resultete i at denne følelsen tar møje meir tid enn den tidå som faktisk blir brukt på lesing. Urovekkande fakta dette her.

Så. Ja. Det va vel alt. For denne gang. Lykke te te meg og resten av HSU06. Me rule og e kule. Je! This is propaganda. Eller noe.

Sosionomer i farta. Me (eller egentlig bare meg) må kanskje jobba litt med attituden.

2007-04-07T01:22:00.000+02:00

Hallo.

Det e påske. Eg lese krim. Kan det bli bedre? Eg vett ikkje.

Neglefliseri

2007-03-19T00:15:00.000+01:00

Her komme der et veldig jentete innlegg. Beklage. Men hallo, eg e jo jenta, så det går vel greit håpe eg. Love å skriva någe kjønnsnøytralt neste gang.

For et år siden såg hendene og neglene mine sånnher ut. Eg va fornøyd. Nå ska det seias at hendene og neglene mine ikkje akkurat har verdens største potensiale, men det dåkk ser her e altså as good as it gets.

Det trista e jo at både hendene og neglene for lengst har slutta å oppføra seg eksemplarisk. Og nå e eg lei av det. Eg vil at di ska var fine! Filler heller.